En ung leder i frivilligheten. Hva er det? Det er en viktig rolle, et stort ansvar, en utfordring. Kan man lære å bli en bedre leder, og i så fall hvordan? Jo, man kan dra på konferanse!
Å tilfeldigvis få et varsel om et arrangement på Facebook kan i blant være bra. Da jeg fikk opp en konferanse som het «Ta plass!» måtte jeg jo sjekke ut hva dette var. Det viste seg å være en konferanse for unge ledere i frivilligheten, og da ble jeg raskt gira. Jeg er jo en av de! Denne konferansen ville jeg delta på. Jeg tok det derfor opp med FFMU-styret og vi ble enige om at jeg burde gjøre det. Ingebjørg ville også bli med, og det er jeg glad for. Hun er jo en del av styret og det var fint å være flere som dro.
Konferansen startet tidlig, så vi kom inn døra med litt trøtte tryner, men fylt med nysgjerrighet og iver. Dette hadde vi gledet oss til en stund! Det viste seg å være et større arrangement enn jeg hadde trodd. Det var nesten 200 deltakere der og alle deltok for å lære mer om hvordan man kan bli en bedre leder, hvilke problemer som kan oppstå og hva man kan gjøre med de. I starten var applausen og jubelen blant deltakerne på et lavt nivå og det virket som at dette var en konferanse alle tok skikkelig på alvor. Her følte vi at vi måtte være seriøse. Men konferansieren var en kvinne full av glede og entusiasme, og hun oppfordret – nesten krevde – at vi i salen skulle øke vårt engasjement og bli mer med. Her innså vi jo at dette var ikke seriøse greier vi måtte ta på høyeste alvor og sitte rak i ryggen for å høre på. Nei, dette var et arrangement for unge mennesker full av liv! Vi fikk jo da faktisk lov til å være nettopp det. Vi fikk være oss – unge, levende mennesker med lyst til å lære mer om det vi brenner for. Nå ble det mer lyd i salen, og stemninga ble bare bedre og bedre utover dagen!
Dette var en dag fylt med god lærdom og mye som fikk tankene igang. Å høre andre lederes erfaring var virkelig gull verdt. Vi møter nok alle på de samme problemstillingene en eller annen gang, og nå er i hvert fall jeg klar for det. Vi fikk jo masse gode råd om hvordan vi kan håndtere det og det tar jeg med meg videre i min rolle som leder. Vi lærte blant annet hva vi skal gjøre for å vise at også vi – vi unge – kan være gode ledere, selv om vi ikke har vært i gamet like lenge som de “voksne”. Vi fikk også mange gode råd om hvordan vi kan unngå å slite oss ut, og det skal jeg absolutt ta til meg. Jeg satt jo faktisk å hørte på dette mens jeg var fullstendig utslitt – nesten for sliten til å være der i det hele tatt. Jeg tror mange, spesielt nye ledere, har et ønske om å prestere godt. Vi sier nok sikkert ja til for mye og ender til slutt opp med å bli utbrent. Noen av rådene vi fikk var blant annet å vurdere alt utifra hvor viktig det egentlig er. Man trenger faktisk ikke å si ja til alt, for alt er ikke like viktig. Vi må lære oss å prioritere, og her kan jeg innrømme at jeg har vært litt svak til nå. Vi lærte også mye som ikke bare skal hjelpe oss som er leder, men også de vi arbeider sammen med. Blant annet det å starte hvert styremøte med at alle gir et terningkast om hvordan man har det for tiden. Dette er noe jeg tenker å teste ut, for det vil gjøre det enklere for meg å delegere oppgaver. Slik vet jeg at om noen har en dårlig periode, så skal ikke jeg forvente for mye av de. Da kan heller noen andre få en ekstra oppgave akkurat da, og så kan den med en dårlig periode ha mulighet til å ta seg inn og bli på topp igjen. Man er jo aldri sterkere enn sitt svakeste ledd, og dette gjelder jo i et styre også. Derfor er det enormt viktig at vi tar vare på hverandre og holder oss sterke sammen.
På denne dagen fikk vi mulighet til å velge mellom to foredrag. «Jeg HATER sosiale medier!» og «Ta Plass! – Hvordan bli hørt og få gjennomslag som ung». Vi valgte foredraget om sosiale medier, for dette er jo noe vi i FFMU prøver å satse mer på. Det er der vi når best ut til våre medlemmer, så dette foredraget var ekstra nyttig for oss. Det andre foredraget skulle handle en del om hersketeknikker og hvordan de som er eldre kan se ned på oss som er unge. Dette er ikke et problem vi i FFMU møter på, for “våre” voksne er gjengen i FFM og de tar imot oss med åpne armer og deler gjerne sine erfaringer med oss for at vi skal kunne blomstre. Vi prioriterte derfor foredraget vi hadde mest behov for, og det er vi glade for at vi gjorde. Her var det masse gode tips!
Vi var også heldige å få høre på personer som har oppnådd store ting i livet. Lubna Mehdi, Lena Schrøder og Marit Bjørgen – forbilder for oss alle. Andres erfaringer er jo det som kan gjøre det enklere for oss som ikke har samme erfaringer. Man trenger ikke å finne opp kruttet på nytt. Det er jo allerede gjort. Vi burde lytte til hverandre, for på den måten kommer man seg et steg videre. Vi vil jo fremover. Men samtidig sa de også noe viktig på denne konferansen. Alle tenker på fremtiden, men hva med nåtiden? Greit nok at vi unge ledere er håpet for fremtiden, men vi må jo ikke glemme at det er nå vi lever. Det er nå vi er ledere, så det er nå vi må gjøre vårt beste. Likevel skal vi selvfølgelig ta til oss andres erfaringer, for på den måten kan vi spare energi og krefter til å heller finne på nye ting, i stedet for å gjenta det som allerede er gjort. Det er jo nettopp det som er det fine med å slippe oss unge til. Vi tenker annerledes enn det de “voksne” har gjort før oss. Vi tør å satse på en ny retning, i stedet for å bare følge fotsporene til de før oss. Det er det som er vår største utfordring. Vi må avgjøre hva vi skal beholde fra de som gjorde oppgaven før oss og hva det er på tide å fornye. Her må vi både være vågale og forsiktige. Vi må finne balansegangen mellom de to.
Dagen skulle avsluttes med en middag for oss alle, men her valgte jeg og Ingebjørg å ikke delta. Det hadde vært en lang dag full av nye inntrykk, så nå ville vi hjem. Derfor ble vår dag på konferansen avsluttet med forestillingen «Ingen er homo i 2.divisjon». Her tror jeg hele salen omtrent ble blåst av stolene sine, for energinivået på scenen var så høyt. Snakk om å virkelig gi alt! Vi skiftet mellom latter, forbauselse og store smil. Når vi trodde at et show ikke kunne bli mer enn det det var, så ble vi jo igjen sjokkert av stolene våre med det heftigste scenekysset jeg noen gang har sett. Jeg tror minst halvparten av oss ble usikre på om vi burde se bort og gi de litt privatliv, men vi var nok såpass lamslåtte at vi bare ble sittende å stirre. Disse skuespillerene, med denne forestillingen, oppnådde jo akkurat det de ville. De ville sjokkere, for på den måten ville budskapet nå helt inn til publikum. Budskapet var at homofili “ikke-eksisterer” i fotballen, fordi alle holder det skjult. Fordi “det ikke er greit å være homo”. Målet var å gi mennesker mot til å komme ut av skapet, og å få andre til å støtte de når de faktisk våger det. Det er ingen skam å være homo. Vi er som vi er, alle sammen, og det må vi respektere. Vi må klare å leve i harmoni sammen, selv om vi er ulike. Her gir vi tommel opp til en veldig bra forestilling! (Og så takker vi for at vi fikk gleden av å se en kjekk, topptrent mann i bar overkropp…)
En konferanse som denne er en enormt viktig arena. Vi lærer utrolig mye vi kan ta med oss videre i vår lederrolle, og vi får også en anledning til å møte andre som gjør det samme som oss. Vi får ikke bare høre erfaringene til de på scenen, men også til de andre deltakerne som vi tilfeldigvis kommer i prat med i pausene. Vi fikk også noen nye kontakter vi håper kan være støttespillere i fremtiden.
Takk for en super konferanse! Jeg skal absolutt melde meg på om det kommer en lignende konferanse i fremtiden.
Skrevet av Malin F. Pedersen, leder i FFMU
