Tenk at vi er 20 år! Det er jo helt vilt! 20 år med glede, samarbeid og troen på at vi unge også kan gjøre store ting.
Som ny leder i styret må jeg si at jeg bare blir mer og mer imponert over gjengen i FFMU og det vi jobber for. Jeg er ordentlig stolt av å være en del av dette, og lederrollen min har blitt en av mine høyst prioriterte ting i hverdagen. Nå når jeg står midt oppi dette, så ser jeg jo hvor enormt viktig det er at FFMU finnes. Vi jobber for viktige saker når det trengs, vi står på og gjør det vi kan for at medlemmene våre skal få det de trenger i livet. Og noe av det jeg ser på som det aller viktigste vi gjør, er å skape samhold og bevare dette samholdet.
Jeg har møtt medlemmene våre både i FFMU-sammenheng og utenfor, og jeg ser klart og tydelig at flere får en helt annen ro over seg når vi har samlingene våre. Det virker som at mange føler seg trygge – at det faktisk er greit å slappe av og være seg selv, uten å tenke på at man er “annerledes”. Sammen er vi ikke annerledes. Sammen er vi like. Derfor er det enormt viktig at vi fortsetter å skape dette trygge møtestedet for medlemmene våre. Alle har rett til å føle seg “normal”. Og det som er ekstra fint med å møtes på denne måten, er at vi alle har mulighet til å påvirke hverandre på en god måte. Kanskje vi sammen kan klare å overbevise hverandre om at det ikke er noe galt i det å være annerledes. Det gjør oss bare unike.
Jeg har i det siste lest gjennom en del gamle artikler fra Muskelnytt, og de viser helt klart at ungdom er ungdom, uansett. FFMU har ikke forandret seg stort gjennom årene, selv om medlemmer og styre stadig vekk har blitt skiftet ut. Det er gøy å se at til og med den helgen det ble bestemt at FFMU skulle stiftes, høsten 1997, var samlingene akkurat som nå: Alle var gira og helt med på de viktige samtalene og avgjørelsene som skulle tas, og alle var like gira og helt med når det var pauser og tid for avslapping. Jeg synes det er litt moro å lese at “alle var litt daffe” når helgen nesten var over, for det viser virkelig at ingenting har forandret seg der. Vi ungdommene gir alt gjennom en sånn helg – hver gang! – og alle er daffe når helgen går mot enden. Vi blir nok litt lei av å “måtte” gjøre viktige ting og ha viktige kurs og alt er så viktig, så på søndagene merker man det på gjengen. Plutselig sitter man ikke rakrygget og har full fokus på å ta til seg nyttig lærdom. Nei, på søndagene sitter man litt sånn henslengt og prøver å le stille av det sidemannen hvisket i øret ditt. Og ikke misforstå meg nå – jeg mener ikke at vi ungdommene bare ikke gidder. Jeg tror det heller handler om at vi gir så mye helt fra starten av, så vi blir faktisk litt ekstra slitne. Men samtidig har vi også tilbrakt en hel helg sammen, og da blir vi trygge på hverandre. Vi møter gamle venner, vi får nye vennskap og vi har det gøy sammen. Klart det er mer interessant å hviske med vennene dine, enn å sitte der å følge intenst med på nok et foredrag (som om de 142 foredragene vi hadde de andre dagene ikke var nok…). Men det er også helt greit! Jeg er overbevist om at en grunnene til at FFMU ble startet faktisk var nettopp dette. Rene ungdomssamlinger gjør at ungdom kan få være ungdom, uten at de voksne skal bli oppgitte. Vi ungdommene har lov til å le høyt midt i et ikke-egentlig-såå-viktig-foredrag. Vi har lov til å være gira og rope ut at vi har det gøy! Og vi har faktisk også lov til å si at nå er vi drittlei, kan vi ikke heller spise litt kake eller noe?
En ting som ble nevnt i den gamle artikkelen om da FFMU skulle stiftes, var at de lærte fra dag 1 at det er viktig å prioritere riktig. Vi har jo kanskje lyst til å gjøre alt, men ingen kan det. Det er derfor enormt viktig at vi ser hva som skal prioriteres og hva som ikke trenger å være en av våre oppgaver. Og her er fordelen med FFMU at det er medlemmene som bestemmer. Det er medlemmene selv som kommer med ønsker til kurs, som gir oss saker vi burde jobbe for, og det er de som får opp øynene våre for hva som faktisk er viktig. Dette stod også skrevet i en tidligere utgave av Muskelnytt, så det viser jo bare at FFMU har vært seg selv lik gjennom alle disse årene. Vi som sitter i styret har ett fokus; nemlig medlemmene våre. Det er de vi jobber for. Det er på grunn av de vi gjør det vi gjør. Og vi i styret sitter jo der fordi vi har lyst. Vi brenner for dette. Vi brenner for at medlemmene våre skal være glade, ha et trygt samlingspunkt, og at de skal vite at de har en samarbeidspartner – noen som støtter de hvis det oppstår situasjoner der det trengs.
FFMU har stått på i 20 år, og vi satser absolutt på minst 20 år til! Jeg, som ny leder, er ordentlig stolt av å være en del av dette. Jeg blir stadig vekk rørt av å se styremedlemmer og medlemmer som engasjerer seg og står på for foreningen vår. Dette er virkelig bare en herlig gjeng med mennesker, og jeg er glad for at jeg kan kalle de mine venner.
Jeg vil avslutte med å si takk til alle som har holdt FFMU igang i alle disse årene, og så håper jeg at jeg kan være med på å fortsatt holde foreningen vår like bra i årene som kommer.
Gled deg til innleggene som kommer de neste tre ukene, for her får vi lese mye fint!
Gratulerer med 20-årsjubileum, kjære Foreningen for Muskelsykes Ungdom!
Hilsen Malin F. Pedersen, leder i FFMU