Jeg heter Mathilde, og jeg er så heldig å være bestevenninne med Ada. Vi har praktisk talt vokst opp sammen. Eller… nesten i det minste.

Når vi var små gikk vi på teater sammen.
Ada var alltid den som lo høyest, smilte mest og fikk alle oss andre som var kjempe nervøse før en premiere, til å smile og puste med magen.
Om hun falt bak i kulissene så reiste hun seg igjen like fort. Jeg har liksom aldri tenkt over at Ada er syk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Med årene oppdaget vi at vi deler en annen felles lidenskap, nemlig musikken. Vi kan sitte å prate om musikken og artistene som rører hjertene våre på hver sin unike måte i timesvis, noe vi ofte gjør også. Som et selvfølge av lidenskapen for musikk så er også konsert- gåing noe vi gjør sammen, så ofte som over hode mulig.
Ada booker som regel billettene slik at alt blir i orden med handikap plass og «luksus krøppling rabatt» som vi kaller det så fint.
Dagen før meldes vi og Ada sier i fra om hun vil ha med stol, hvilken stol og om vi skal ta tog eller kjøre bil. Hvis vi skal på konsert ett sted det er lettere å komme til med bil så er jeg ikke vanskelig å be, for road trips med karaoke i bilen er kjempe gøy. Må bare anbefales. Spesielt når man har lik musikk smak. Hvis det viser seg å være noen komplikasjoner med rullestolen og konsertlokalet, tar enten Ada eller jeg å «krangler» oss frem til den løsningen som passer best. Sier en person nei til den løsningen vi tror er best, så funker det ofte å spørre en annen som ser våre synspunkt litt bedre. Nå skal det også sies at de fleste konsert lokaler har begynt å bli kjempe flinke til å finne gode løsninger for at også de i rullestol skal få god utsikt!

Husker spesielt en gang, da ville vi se et band som heter Paramore, men de spilte bare på Slottsfjell her i Norge og festivalen funker ikke helt ideelt med rullestol. Vi tok en kjapp titt på turne lista og så de også skulle til Stockholm så da tenkte vi, «ROAD TRIP», og bestemte oss for jente tur til Stockholm som sommer ferie. Det var en kjempe morsom tur jeg aldri glemmer. Vi opplevde så mye. Alt fra å se ett band vi begge er kjempe glade i, til Skansen, til ABBA museet og mange andre plasser. Vi var jo ute å gikk nesten hele døgnet. Eller… jeg gikk. Noen frynsegoder har jo Ada også. Hun sitter å nyter utsikten og jeg dytter. Opp og ned lange og høye grus veier. Men jeg trengte sikker treningsøkta, hehe. Nå har Ada blitt enda mer oppgradert med ny fancy elektrisk rullestol som gjør det enda enklere og bedre å dra på turer.

Som sakt har jeg aldri tenkt på at Ada er syk eller annerledes enn de andre vennene mine. Vi får jo til akkurat det samme hun og jeg, som jeg hadde gjort med en annen «vanlig» person. Vi må bare noen ganger tenke litt annerledes, men det er ALLTID en mulighet. Og om det er noen perioder hvor hun ikke har så mye energi og ikke orker å finne på noe stort, så tar vi heller å ser en film eller hører på musikk og skravler til vi ikke har noe mere stemme igjen. Det hender også at det er perioder hvor energien ikke strekker til så vi ikke sees så ofte, men da er gjensynsgleden enda større også er det ekstra gøy når vi finner på noe igjen neste gang. Om det så er konsert tur eller kino eller en tur ut å spise.

Jeg er kjempe takknemlig for å være venninne med Ada og føler jeg lærer så mye av henne hele tiden. Både av måten hun ser på ting på og hvordan hun takler det.

Glad i deg Ada 💙

-Mathilde