Har dere noen gang hørt om en bok som heter “Magisk opprydding” av Marie Kondo? Eller eventuelt hørt om Konmari-metoden?

Jeg er en person som liker å ha et koslig, ryddig miljø rundt meg, så jeg brukte ofte kreftene mine på å rydde huset. Men uansett hvor mye jeg ryddet og hvor flink jeg var til å organisere, ble det rotete igjen dagen etter!

Skulle jeg hente kofferten i “roterommet” måtte jeg alltid spørre om hjelp fra samboeren, da gulvet var så fullt av ting at jeg ikke fikk til å balansere meg inn. Åhh, de dagene jeg kunne bruke 15-30 minutter på å finne meg klær, for så å være ufornøyd med klærne da jeg tok dem på meg. De dagene jeg aldri fikk tak i nytt kjøkkenhandkle, fordi det lå bakerst i hjørnet i skapet under vasken, rett og slett fordi der ikke var plass. Eller da jeg bare kunne vaske halve kjøkkenbordet fordi det var overfylt med aviser og blader! Alle garnkassene som lå bak godstolen slik at jeg ikke kunne lene meg bakover. Alle de tomme pappeskene vi hadde tatt vare på i tilfelle vi skulle selge hva vi hadde kjøpt. Alle papirene vi hadde i huset som stablet seg opp slik at det ikke var mulig å lukke igjen skuffen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men nå er livet lettere. Kofferten i “roterommet” kan jeg hente slik jeg vil selv, og kan til og med ta med rullestolen helt inn om jeg ikke orker å gå. Tiden på å finne klær i skapet har jeg nå redusert fra 15-30 minutter til 1 minutt, og jeg er fornøyd med alt jeg plukker ut. Skapet under vasken er organisert, og jeg får tak i kjøkkenhandklær når som helst. Kjøkkenbordet er helt tomt bortsett fra påskepynten, og er alltid glinsende rent. Godstolen kan jeg nå lene helt bak fordi jeg har fjernet mesteparten av garnkassene. Alle de tomme pappeskene som tok så mye plass, eksisterer ikke lenger. Nesten alt av papir vi hadde i huset, er makulert.

Høres det skummelt ut? Kanskje? Om du leser boken gir alt mer mening. Å gi opp en 200-lapp og 1 uke for å få orden på huset, var en god investering. Jeg har mye mer krefter til overs, og noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med meg selv da det ikke er noe å rydde!

Boken handler kort fortalt om hvor mye vi mennesker hamstrer inn. Du skal ikke rydder rom for rom, men kategori for kategori. Du skal velge ut hva som gir deg glede/tilfredshet, og så kaster du resten. Du kjøper inn gjennomsiktige esker, slik at når du lagrer ting, så vet du hva de inneholder. Du bretter klær på konmari-metoden, og du får oversikt over alt av klær du eier. Regelen er å sette ting på høykant (klær inkludert). Du skal ha mulighet til å nå frem til ting, uten å måtte grave deg frem. Du skal også være omringet av ting som gir deg glede.

Der er så mye mer jeg kan fortelle, men jeg tror dere skjønner poenget. Oppryddingen etter konmari-metoden skal være så pass effektiv at du slipper å ha oppryddinger senere i livet (men kun om du klarer å opprettholde hva du har fått til).

Slenger med noen bilder der konmari-metoden har hjulpet meg. 🙂

Disse to skuffene var så proppfulle av papir at noen ganger var det umulig å få lukket dem. Nå har jeg konvolutter/papirer i venstre skuff, og små hobbyting i høyre skuff. Her har jeg brukt bokser som tilhører iPhone, iPad osv. til å organisere skuffen.

Her er kjøkkenbordet, fritt for det som ikke hører til der. Her ser dere at jeg har fått så pass mye tid og energi til overs ut av konmari-metoden at jeg har bakt brød, noe jeg gjerne vil fortsette med!

Jeg ble lei av å sjonglere pålegg etter pålegg, frem og tilbake fra kjøleskapet.. Så jeg kjøpte meg en “påleggsboks”! Alt av pålegg samler vi i denne, så slipper jeg så mange turer frem og tilbake! Du kan eventuelt kjøpe noe som heter “freshbox”, som vi har planer om å gjøre i senere tid!

Dette var “roterommet”. Her var det så fullt at jeg ikke kunne gå uten å miste balansen. Innerst inne til venstre ser dere gjennomsiktige oppbevaringsbokser. På denne måten ser vi hva de inneholder utenfra.

Her er alt av sko vi eier. Vi setter ikke vekk sko for lagring. Vi har sluttet å bruke “vinterlagring”/”sommerlagring”. Ser du i skohyllen/klesskapet osv., ser du klær til alle årsperiodene.

Dette klesskapet var så proppfull at hver gang jeg skulle ha meg noe bakerst, rev jeg ut en hel hau med klær som endte opp ned på gulvet. Det som lå nede på gulvet stappet jeg kjapt inn igjen uten å brette det. Hvem gidder å brette en stor hau med klær hver en eneste gang en sniker en tur i klesskapet?

Dette er alt av skjorter jeg eier (untatt den jeg har på meg akkurat nå). Skjortene har blitt brettet på konmari-metoden, og i stedet for å stable, står de på høykant slik at jeg har oversikt over alt som er der, og slik at det er enkelt å få tak i. Jeg har fått spørsmål om jeg ikke blir lei av å bruke det samme klærne om og om igjen.. Nei, jeg blir ikke lei, fordi alle skjortene jeg eier gir meg glede!

Akkurat nå har jeg en fin balanse i hjemmet, og for å opprettholde denne balansen tenker jeg nøye over hva jeg kjøper. Om jeg finner en genser på butikken jeg vil kjøpe, må jeg eventuelt tenke over hvilke genser hjemme jeg er minst glad i og som kan kastes slik at den nye genseren får plass.
Det er om å gjøre å ikke havne i den samme fellen en gang til! Å hamstre uten vilje! Å ha for mange ting!

Å kaste er ikke en dårlig ting, bare unaturlig.

Jeg oppfordrer alle som vil ha litt ekstra energi og tid i hverdagen om å lese denne boken.
Kanskje det vil hjelpe deg, slik det har hjulpet meg.

Skrevet av
Nestleder, FFMU
Randi Nordnes
[email protected]
41520590

Da jeg var liten, håpet jeg at jeg en dag skulle få møte en jente, som hadde en muskelsykdom, sånn som meg. En jente som jeg kunne prate med, og som forstod meg. Jeg lengtet etter en venninne som kunne gå ved siden meg, i stedet for en som alltid gikk litt foran. Jeg syns ofte at det var de sitasjonene som var verst: Når vennene mine gikk fortere enn meg, og ikke forstod hvorfor jeg gikk så sakte i forhold til dem.

Som barn og ungdom syns jeg det var vanskelig å prate om SMA. Det var et skummelt navn på en skummel sykdom som folk flest ikke skjønte seg på. Jeg følte at jeg var den eneste i verden som hadde en sånn rar muskelsykdom. Legebesøkene skremte meg. De fremmede gamle mennene, som skriblet ned noen kruseduller i notatblokken, og hadde på seg lange hvite legefrakker. Gjennom brillene sine, plassert langt ut på nesetippen, gransket de meg fra topp til tå.

Jeg møtte Lin Christine Solberg fra FFM på en kafé i Oslo. Jeg var veldig spent på å få snakke med henne. Dette var den første gangen jeg skulle møte en annen jente med en muskelsykdom. Det var så mange ting jeg lurte på at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle starte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har alltid fått høre at jeg er så heldig, siden muskelsykdommen min (SMA type 3) ikke er så synlig på meg. Men fordi den ikke er så synlig, så har det vært veldig vanskelig for meg å akseptere at jeg er muskelsyk. I hele livet hadde jeg kjent på det å “falle mellom to stoler”.  Men å gå rundt å late som at man ikke er muskelsyk blir veldig slitsomt i lengden. Og det var litt av den problematikken jeg trengte å prate med henne om. Vi pratet om alt mulig, fra utfordringer i hverdagen til vanlig jentesnakk. Det var en enorm lettelse å kunne prate med en jente på samme alder, som forstod meg.

Lin Christine fortalte om FFM, at det var en forening for muskelsyke personer og deres familier, at FFM arrangerte forskjellige kurs og aktiviteter for barn, ungdom og voksne. Jeg meldte meg derfor inn, og fikk mitt første møte med medlemmene i foreningen på en kurshelg, rundt påsketider i 2015.

Det var på et hotell på Gardemoen, og jeg var veldig spent, men også en smule nervøs. Jeg kjente ingen, bortsett fra Lin Christine, og syntes alt var nytt og skummelt. Men etter en varm velkomst, hvor jeg fikk møte alle som skulle delta på kurset, følte jeg meg veldig raskt inkludert, og det tok ikke lange tiden, før jeg kunne senke skuldrene.

Bare etter å ha tilbrakt denne ene helgen på Gardemoen sammen med andre medlemmer fra FFM, satt jeg igjen med en helt ny følelse. En følelse å tilhøre et miljø som jeg kunne være stolt av å være del av. Det var lærerikt å se hvordan ungdom og unge voksne åpent delte sine erfaringer. Hvor forskjellige personer, med forskjellige grader av ulike muskelsykdommer kunne dele livsglede og humor med hverandre. Det var befriende og inspirerende!

Jeg følte meg plutselig mye lettere, som om en tung sten hadde blitt løftet av meg. Opplevelsen åpnet øynene mine. Jeg var plutselig ikke så alene lenger. Det gav meg også styrke til å erkjenne min egen skjebne, en prosess som jeg så lenge hadde prøvd å unngå. Jeg ser frem til å være med på enda flere kurs i regi av foreningen for muskelsyke, og vil absolutt anbefale flere muskelsyke ungdommer og unge voksne til å være med på kurs som de arrangerer. Dere kommer ikke til å angre! Takk til foreningen for muskelsyke!

Mvh
Mulan Friis

Helgen ble full av spennende eventyr og magiske opplevelser, og nok en gang ble ferdighetene våre utfordret. Etter blod og svette ble helgen likevel vellykket, og vi ser på oss selv med en erfaring rikere.

Det var en gang en fredag tidlig i mars:
Snøen lavet ned, Park Inn på Gardermoen var klare for å ta oss i mot med åpne armer, og fire jenter var klare for en helg med arbeidseventyr. Vi møttes klokken 16:00 for oppmøte og innsjekk, for å deretter hilse og dele spennende erfaringseventyr med hverandre.
Til middag ble det uenigheter med servitøren som var et troll, og som ikke ville gi oss det vi hadde avtalt.. Men etter langt og lenge, og lengre enn langt, så kom vi oss i enighet, mat ble servert, og vi kunne da få i oss krefter til morgendagens mysterier.

Så ble det lørdag:
Lørdagen begynte med en god næringsrik frokost før FFMs fantastiske regnskapsansvarlig Unni Tangerud kom og ga oss et lynkurs i økonomiens mange kapitler. Der etterfulgte et organisasjonskurs over Skype med selveste dronningen over vårt kongerike, Tone Torp. Her stjal vår lille FFMU-baby showet med sitt aller første bidrag i foreningen (se bildet). Senere sto styremøtet på programmet, og vi fikk gjort veldig mye. Vi gikk fornøyde til middag, spiste oss gode og mette, ble veldig trette og sa raskt god natt etter noen runder med kortspill.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Og snipp, snapp, snute, så ble søndagen ute:
Tiden var inne, helgen var slutt. Vi var slitne, helt kaputt. Men fornøyde var vi, etter en god, effektiv arbeidshelg. Under evalueringen kom det frem at vi ikke var helt fornøyde med hotellet, da det hadde blitt rot i bestillingen. Men vi hadde likevel en hyggelig helg, og ser frem til å treffes igjen for å starte det neste kapittelet i FFMUs historie; jakten på det perfekte årsmøtet.

Fra venstre: Line (leder), Randi (nestleder), Rebecca (styremedlem), Iselin (vår lille FFMU-baby), Svenn-Olav (assistent), Magnus (assistent). Ingebjørg (styremedlem) og Kris (assistent) ikke vises, siden han tok dette bildet! Her sitter vi og venter på mat.

Fra venstre: Magnus, Line og Kris! Ingen mangel på barnepass!

Ble en del venting, men middagen var god!

Fra venstre: Randi, Line, Ingebjørg og vår vesle Iselin som var enig i alt vi diskuterte!

Mvh
Styret i FFMU <3