Mitt navn er Ine Vedeld. Jeg er 32 år og kommer fra Larvik. Jeg ble oppfordret til å skrive et innlegg om mine erfaringer som muskelsyk og oppstart i paraskytter-miljøet.
Jeg har levd med den sjeldne nevromuskulære sykdommen LEMS (Lambert Eaton Syndrom) siden jeg var barn. I senere år fikk jeg også påvist et smertesyndrom. Diagnosene har medført utfordringer når det kommer til å finne fritidsaktiviteter som fungerer for en kropp med smerte, mindre energi og nedsatt kraft. Dette har vært kontrastfylt, sammenlignet med sportsjenta jeg var i mine første 10 leveår. Men min gjennomgående livsideologi har vært å prøve nye ting og aldri gi opp. Denne holdningen velger jeg å si at resulterte i noe bra. Fordi, på vårparten av 2022 begynte min ferd i sportsskytternes verden. Jeg tenkte å ta dere med på prosessen jeg har gått gjennom de siste 6 månedene, som paraskytter-rookien jeg er.
Det hele startet da jeg så på Paralympics på TV. På skjermen rullet det inn en rekke inspirerende menn og kvinner med ulike funksjonsnedsettelser. Kanskje skal vi kalle det funksjonsvariasjoner? Jeg forsøkte å analysere de ulike idrettsgrenene. Det var en veldig fin opplevelse, nesten i retning av en «aha-opplevelse». Men også en litt brutal opplevelse. Jeg måtte se mine egne begrensinger utenfra. Konsekvensen var blant annet å måtte se forbi mange lyster. I denne situasjonen handler det om å se gjennomføring- og mestringsmuligheter. Jeg konkluderte med at sportsskyting var det som var mest realistisk for min kropp.
Et raskt Google-søk senere, og jeg fant nettsiden til Norges Skytterforbund. Til min store glede og overraskelse hadde forbundet en egen integreringskonsulent. Min tilnærming var ikke mer avansert enn et «Hei, jeg er rullestolbruker og ønsker å starte med skyting». Her kan jeg referere til Rema 1000- reklamen «Det enkle er oftest det beste». Videre herfra ble jeg satt i kontakt med lokale klubber i Vestfold. Jeg kan ikke få rost menneskene i skyttermiljøet nok. På svært kort tid hadde jeg fått låne utstyr og det florerte av hjelpsomme og løsningsorienterte mennesker rundt meg.
I startfasen har det vært mye å sette seg inn i. Ikke bare terminologi, utstyr og tilrettelegging. Men også å måtte tolke kroppens signaler i en ny situasjon. Det er viktig å finne en balanse i situasjonen som skaper mestring og ikke presser kroppen for mye. Hva fungerer, og hva fungerer ikke? Kanskje vil man oppleve mye prøving og feiling i en oppstartsfase. I innkjøringstiden kan det bety at man blir mer sliten og får mer vondt. Da kan det være viktig å nullstille seg til neste økt. Men de fleste mennesker, rullende eller gående, erfarer ofte at nye ting er utfordrende i starten. Kanskje er det verdt det når du kommer over den berømte «kneika»? Det viktigste er å være ærlig, stille spørsmål og kommunisere med menneskene rundt deg!
Jeg har nettopp startet å skyte selvstendig. Integreringskonsulenten fra Norges Skytterforbund, skyttermiljøet i Nøtterøy og Larvik har lagt til rette så dette er mulig. Det har blitt snekret og skaget for å skape en midlertidig løsning for meg. Tilrettelegging er avgjørende. For meg har det betydd at jeg skyter med et stativ, sittende i rullestol. Jeg har også fått tilpasset et bord som jeg kan trekke inntil rullestolen. På sikt er det ønskelig å tilpasse en mer permanent løsning som kan monteres til rammen på rullestolen min. Men i innkjøringsfasen handler det mest om å ha det gøy, prøve og feile. En viktig mulighet for tilrettelegging har vært å få låne en skytesimulator av Norges Skytterforbund. Det betyr at jeg kan trene hjemme i stua via en PC. Når man lever med en uforutsigbar helse, og ikke alltid kan reise til en skytebane, er det en fantastisk mulighet.
Det finnes ulike muligheter for tilrettelegging som paraskytter. Dette kan avhenge av hvilken klasse du tilhører, basert på ditt funksjonsnivå. I noen tilfeller kan man få assistanse til å håndtere ammunisjon og lading av våpen under trenings- eller konkurranseøkter. Utøvere kan for eksempel bruke BPA (Brukerstyrt Personlig Assistent). Det kan være en fordel å ha assistanse til håndtering av utstyr generelt. Mulighetene er mange.
Etter 20 år uten idrett i livet mitt, har jeg begynt å kjenne på smak av sportsglede igjen. Sportsskyting har gjenopprettet mitt konkurranseinstinkt. Det har vært et instinkt som har vært kamuflert av sykdom, stress og sykehusbesøk. Når man lever med en kronisk tilstand kan det være utfordrende å prøve noe nytt. Man har kanskje ikke energi, eller man sitter på dårlige erfaringer. Men bruk tid, og ikke vær redd for å spørre eller be om hjelp. Hvis du sitter på en drøm du tror kan gjennomføres- prøv! Når tilretteleggingen er på plass, og du lærer kroppen å kjenne i en ny situasjon, kan en ny hobby føre til mye bra. Kropp og sinn har godt av fokusere på noe annet enn bekymringer og rutiner. Det vil kreve mye av deg å prøve noe nytt. Kanskje vil du oppleve både psykiske og fysiske plager underveis. I verste fall må man legge aktiviteten på hylla. Men tenk om det går bra! Tenk om du får noen positive opplevelser i minnebrikka? Da ville jeg gått for det – eller rullet for det!
Takk til Norges Skytterforbund, Gyda, Larvik Pistolklubb og Nøtterøy Skytterlag.
Jeg sikter mot spennende tider som paraskytter!
Har du spørsmål eller bare vil følge med på reisen videre?
Instagram: Myheelsandwheels
Youtube: Heels and wheels
