Sophie Elise har bygget en karriere på å dele nesten alt om seg selv. Nå vil hun finne ut hvordan andre mennesker lever og tenker i landet vårt. Hva gjør disse møtene med henne?
“Dette er sååå stort og gøy for meg! Håper alle sammen har lyst til å se meg som programleder (for første gang!) i en serie som forhåpentligvis kan bety mye nå som det er valg.” Skriver Sofie Elise på facebook.
Foto: Torstein Lerhol
I episode 2 blir Sofie utfordret av Marianne (19) til å tilbringe en dag i rullestol. Sophie Elise får seg flere overraskelser når hun drar på shopping og vorspiel med Mariannes svært åpenhjertige vennegjeng. Vi i FFMU synes det er utrolig bra at Sofie Elise sette fokus på tilgjengelighet og fordommer. Vi anbefaler alle leserne våre til å sjekke ut denne episoden og resten av serien som Mari Storstein har produsert sammen med Novemberfilm og TV2.
Sol, varme, herlige mennesker og mye latter. Kan det bli bedre? Årets “Aktiv uke” er nå gjennomført, og vi er storfornøyde!
I år var jeg med på Aktiv uke for andre gang på rad, og det er jeg virkelig glad for. Jeg reiste jo som deltaker, men jeg er jo også leder av denne fantastiske foreningen vår, så jeg klarer jo ikke å unngå å legge stor vekt på hvor viktig jeg mener dette er. En slik uke – med sånne folk – er noe alle burde hatt mulighet til å delta på. Man kommer seg litt bort fra hverdagen, man blir kjent med nye mennesker, man må samarbeide med andre for å løse oppgaver, kanskje må man litt ut av komfortsonen og kanskje ender man opp med at man blir tryggere på seg selv og andre. Det er jo også det som er litt av hovedpoenget med at FFMU har dette arrangementet.
Jeg var med i planleggingsfasen av Aktiv uke, men valgte å trekke meg fra komiteen fordi jeg ikke hadde kapasitet der og da. Men fordi jeg var med en stund fikk jeg et godt innblikk i hvor mye arbeid som ligger bak et slikt arrangement. Årets Aktiv uke-komité fortjener mye skryt. De har jobbet hardt for å få dette til. Og visste dere at de til og med sa nei til å motta honorar for arbeidet de har gjort, slik at pengene heller kunne brukes på å gjøre uka fantastisk? Det imponerte meg. Og nå håper jeg bare det viser seg at det ble en liten sum til overs, slik at de likevel kan få litt, for det har de virkelig fortjent. Jeg er bare utrolig imponert over hva komiteen har klart å få til. For det første fikk de hele 73 mennesker fra hele landet trygt frem til Spania og hjem igjen til Norge. For det andre tok de også ekstremt godt vare på oss når vi var der. Alt fra å daglig forsøke å få aircondition ordentlig igang på fellesrommet, til å underholde oss med lek og moro. Her var det både kurs, konkurranser, utfordrende leker og flotte utflukter. De fylte dagene med gøy!
Vi var jo også så heldige å ha besøk av Ingrid som jobber hos samarbeidspartneren vår Prima assistanse. Hun var blant annet der å holdt flotte kurs for oss, men dette skal jeg fortelle mer om i et annet innlegg. Nå kan dere heller få høre litt om alt det andre fine med turen vår.
Med temperaturer opp mot 40 grader og ikke en sky på himmelen gikk vi alle rundt å lette etter skygge. Spesielt under Solgårdenmesterskapet var dette nesten en egen aktivitet i seg selv. Vi forflyttet oss fra post til post så rask som mulig, bare for å få de der få, deilige minuttene med pause fra sola. Men selv om det var varmt stoppet jo ikke dette oss fra å delta med stor iver og engasjement. Konkurranseinnstinktet var også på topp – noe jeg har lagt merke til ved tidligere anledninger at FFMU-medlemmer har mye av! I alt fra huskeleker, til musikkquiz og skattejakter. Medlemmene våre vil alltid vinne.
Fotograf: Randi Jannet Demali
Og kanskje er det nettopp det som gjør denne uka så herlig. At man kommer dit og føler seg uovervinnelige gjør jo at man får en helt ny energi. For energi kan jeg love at det var mye av – ordentlig herlig energi som oste av livsglede! Jeg får bare lyst til å dra tilbake og være med den gjengen i noen uker til når jeg tenker på den gode stemninga vi skaper sammen.
Og stemning ble det i hvert fall den kvelden det var åpen mikrofon på Solgården og en av fellesassistentene sørget for at også FFMU skulle delta. Her var det både vakker sang, moro og noen modige mennesker som tok utfordringer på strak arm. Jeg var imponert.
Fellesassistentene kan jeg også skryte mer av. Ikke bare fikk de folk opp på scenen, men de sørget også for at vi alle hadde det bra gjennom uka. De hoppet opp så fort de hørte navnet sitt, helt klare for å hjelpe til der det var behov. Det viste seg også at disse fellesassistentene ikke bare var flinke i jobben de hadde fått, men de var også gledesspredere. De smilte og lo, kom med gode (og ekstremt dårlige) vitser, og de bare lyste opp blant forsamlingen. De tok også enhver utfordring. Som da det trengtes en frivillig til å bli kastet vannballonger på, eller til å snakke med en plastbøyle i munnen. Den siste der ble ekstra moro når han ikke fikk den riktig på plass, og vi lo så tårene trillet. Her kan jeg la bildet snakke litt for seg selv.
Fotograf: Lone Charlott Pedersen
Jeg har også lyst til å legge til litt skryt om de andre assistentene som deltok på turen, for de var også med på å gjøre uka fin. Her var det litt “alle hjelper alle”, og den holdningen liker jeg. Det gjør at vi føler et ekstra samhold.
Og “samhold” er vel et veldig passende ord for å beskrive denne flotte uka. Vi blir tett innpå hverandre, vi blir godt kjent, og egentlig vil jeg påstå at vi blir som en slags familie når vi er sammen på den måten.
Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange ganger jeg har følt meg utilstrekkelig i livet mitt. Disse følelsene av utilstrekkelighet som jeg opplever at jeg er sikker på at mange andre med funksjonshemminger også opplever stammer fra ideen om evne. Vi lever i en verden som verdsetter fysiske evner – som nedlater oss funksjonshemmede. Jeg er ikke sikker på hvorfor samfunnet vårt har verdsatt slike vilkårlige og meningsløse ting, men det gjør vi.
Vi verdsetter idrettsutøvere og atletisk evner. Hvis noen løper maraton eller er vanvittig flinke til å slå en ball med et balltre, gratulerer vi og tilber dem. Jeg diskuterer ikke ferdighetene til disse oppgavene – men hvorfor nærmest tilber vi dem?
På grunn av denne tankeprosessen føler funksjonshemmede ofte behov for å overkompensere for å bevise oss selv. Jeg har levd livet og prøvd å bevise at bare fordi jeg ikke kan løpe maraton eller tørke rumpa, ikke betyr det at jeg ikke har noe å tilby i denne verden. For å bevise at jeg har noe å tilby, må jeg jobbe så mye hardere enn jevnaldrende. Jeg har til og med nylig oppdaget at når jeg er i grupper av mennesker eller møter nye mennesker, prøver jeg å oppføre meg mindre funksjonshemmet – jeg sliter hardere med å plukke opp et tungt glass, jeg prøver å formulere ordene mine så godt jeg kan for å skjule min “SMA-stemme.” Funksjonshemmede er VERDIGE. Evner er ikke verdt det. Jeg prøver fremdeles å avlære denne skadelige samfunnsholdningen, og du bør også. Jeg har oppnådd mye i løpet av min levetid og har alltid hatt disse tankene her jeg sitter.
Teksten skrevet av Alex Dacy hentet fra Instagram og er oversatt.
