Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange ganger jeg har følt meg utilstrekkelig i livet mitt. Disse følelsene av utilstrekkelighet som jeg opplever at jeg er sikker på at mange andre med funksjonshemminger også opplever stammer fra ideen om evne. Vi lever i en verden som verdsetter fysiske evner – som nedlater oss funksjonshemmede. Jeg er ikke sikker på hvorfor samfunnet vårt har verdsatt slike vilkårlige og meningsløse ting, men det gjør vi.
Vi verdsetter idrettsutøvere og atletisk evner. Hvis noen løper maraton eller er vanvittig flinke til å slå en ball med et balltre, gratulerer vi og tilber dem. Jeg diskuterer ikke ferdighetene til disse oppgavene – men hvorfor nærmest tilber vi dem?
På grunn av denne tankeprosessen føler funksjonshemmede ofte behov for å overkompensere for å bevise oss selv. Jeg har levd livet og prøvd å bevise at bare fordi jeg ikke kan løpe maraton eller tørke rumpa, ikke betyr det at jeg ikke har noe å tilby i denne verden. For å bevise at jeg har noe å tilby, må jeg jobbe så mye hardere enn jevnaldrende. Jeg har til og med nylig oppdaget at når jeg er i grupper av mennesker eller møter nye mennesker, prøver jeg å oppføre meg mindre funksjonshemmet – jeg sliter hardere med å plukke opp et tungt glass, jeg prøver å formulere ordene mine så godt jeg kan for å skjule min “SMA-stemme.” Funksjonshemmede er VERDIGE. Evner er ikke verdt det. Jeg prøver fremdeles å avlære denne skadelige samfunnsholdningen, og du bør også. Jeg har oppnådd mye i løpet av min levetid og har alltid hatt disse tankene her jeg sitter.
Teksten skrevet av Alex Dacy hentet fra Instagram og er oversatt.
