Jeg ville ikke se meg selv i speilet uten klær på. Nå skal jeg ta tilbake sommerkroppen.

Jeg stryker over arrene mine, tenker de er fine, jeg er fin. Jeg stryker over ribbeina mine som står litt ut og tenker det er sexy å være unik, det er det som gjør meg til meg og jeg er digg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg ser på mine skeive ledd og studerer min skeive rygg. Dette er meg.

Jeg hadde tenkt å skrive «når jeg gjorde dette før følte jeg på en skam» og så fortsette med å fortelle at det har jeg sluttet med. Nå er jeg stolt av meg selv og kroppen min. Også skulle jeg komme med en oppfordring til dere om å elske kroppen deres slik den er. Men imens jeg skriver dette innlegget innser jeg at det ville være hyklersk. Fordi det ville vært en løgn. Derfor vil jeg heller være litt sårbar, men ærlig. Selv om det skremmer meg.

Jeg vil snakke med dere om kropp. Jeg vil snakke om kropp uten en fasade. Jeg vil snakke om eierskap. Jeg vil snakke om verdighet. Det er ikke alltid jeg synes at jeg er digg. Det er ikke alltid jeg elsker kroppen min og omfavner annerledesheten min. Tvert imot. Jeg skulle ønske jeg greide det, fordi følelsen av å ikke strekke til er vond å bære på. Det er vondt å sammenligne seg med andre. Jeg tror ikke jeg er alene om å sitte med den følelsen. Derfor må vi snakke om det, og minst like viktig, sette spørsmålstegn med hvorfor vi føler det slik.

Å elske kroppen sin handler om aksept og eierskap. Og stolthet. Før følte jeg ikke at jeg hadde noen av delene. Helt siden jeg var liten og gikk i barnehagen og vi studerte hverandres kropper og hvilke ulikheter de hadde, har jeg hatt en tanke om idealkroppen. Sånn burde du se ut. Slik ser de andre ut.

Jeg var annerledes og det visste jeg. Men det brydde jeg meg ikke noe om, fordi det var ingen andre som brydde seg om hvordan kroppen min så ut eller hvordan deres egen kropp så ut for den saks kyld.

Vi skulle leke i sandkassa. Vinne i rødt lys. Finne på nye klappeleker. Og jeg var jo den beste i alias.

Men plutselig kom jeg i en alder der kropp var alt. Jeg følte ikke jeg kunne sammenligne meg med alt jeg så på sosiale medier. Jeg ville ikke se meg selv i speilet uten klær på, fordi jeg følte meg ikke vakker. Jeg følte meg utilstrekkelig. Og helt ned i underbevisstheten, helt uten at jeg tenkte over det, begynte jeg mitt daglige prosjekt. Hvordan få idealkroppen? Hvordan overbevise alle andre om at kroppen min er like fin? Late som det uperfekte ikke er der, da vil det forsvinne.

Jeg prøvde alt fra å legge stoff inn i bh’en så ingen skulle se ribbeinet som stakk ut under den ene puppen min. Badedrakten jeg hadde på sommeren måtte være stor så jeg kunne skjule mest mulig, og jeg måtte ta Instagram-bilder fra den rette vinkelen. Jeg lot alltid hånden ligge over arrene på magen så de ikke skulle vises.

Jeg tror nok ikke jeg er alene i å skulle tilrettette for det man tenker er idealkroppen. Men det vil jeg ikke gjøre mer. Fordi jakten etter idealet er en jakt jeg aldri kan vinne. Jeg sier ikke at jeg kan knipse og så er jeg stolt over kroppen min, men jeg vil starte med ta eierskap og integritet over mine egne valg. Hvilke tanker jeg velger å lytte til.

Av og til tenker jeg at jeg er innmari digg. Av og til tenker jeg at ribbeina mine er sexy og at arrene mine er fine. Men så lar jeg meg selv ikke tenke det. Jeg stopper meg selv, uten at jeg merker det selv engang. Vi lar oss ikke strekke til. Fordi ribbein som står ut skal jo ikke være sexy, små pupper skal jo ikke være digg? Fett er jo ikke tiltrekkende. Slike tanker lar vi oss selv tenke. Vi lar et uoppnåelig ideal få eierskap over hva vi skal føle om vår egen kropp. Vi tar bort vår rett til å føle oss sexy, fin og bra! Og lar oss selv føle på mindreverdighet og utilstrekkelighet. Og det er så unødvendig.

I sommer skal jeg fronte idealet. Jeg skal fronte sommerkroppen. Jeg skal ikke skjule arrene mine, jeg skal ikke bare ta instagram-bilder fra den «rette» vinkelen. Idealet er ekte. Jeg skal være meg og tenke at jeg er fin. Og det håper jeg at du også gjør. Fordi det er vi som skaper idealkroppen, det er vi som gir oss selv tillatelse til å tenke at vi ikke er bra nok. Alle mennesker er forskjellige og mangfold det er vakkert.

Sommerkroppen er arr. Sommerkroppen er store, små og skrukkete mager. Sommerkroppen er både brun og bleik. Sommerkroppen er kviser, sår og strekkmerker. Sommerkroppen er deg og meg.

Publisert i Dagsavisen og skrevet av Marianne Knudsen.

Hei alle dere, håper dere alle har en fin sommer og nyter ferien der dere er! Nå er det nesten 3 uker siden jeg kom hjem fra California, USA og sitter igjen med masse opplevelser og minner som jeg aldri kommer til å glemme! Akkurat nå savner jeg alle palmetrærne og de kule folkene. I dette blogginnlegget skal jeg fortelle dere om hvordan jeg hadde det på tur og hvor bra tilrettelagt California var. 

Turen startet fra Stavanger og vi fløy innom Amsterdam med KLM. Servicen var helt super og rullestolen kom ved gaten i Amsterdam slik at jeg fikk bruke den mens vi ventet på flyet til Los Angeles. Vi fikk ikke tid til å slappe av i Amsterdam da tiden gikk til å bevege seg til gaten. Amsterdam var en gigantisk flyplass og vi satte stor pris på at assistanse personellet guidet oss gjennom den!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Etter 11 timer på fly landet vi endelig i Los Angeles! Etter flere sikkerhetskontroller kom vi oss ut fra flyplassen og tok taxi til leiligheten vi hadde bestilt via AirB&B. Leiligheten lå i utkanten av Chinatown som er en bydel i Los Angeles. Bussforbindelse var rett utenfor så vi kunne lett komme oss frem de neste 10 dagene vi skulle bo her. Bussene var utrolig bra tilrettelagt med elektrisk rampe og stor plass til å parkere rullestolen inne på bussen. 

Tidsforskjellen mellom Norge og Los Angeles er på 9 timer, så det ble litt problematisk når vi kom dit. Hele familien sovnet rundt 7 på kvelden og ingen av oss orket å stå opp igjen for å spise middag. Heldigvis kom jeg raskt inn i rytmen og etter noen dager var det ikke noe problem å stå opp og legge seg til normale tider. 

Første utflukt gikk til Griffith observatory som er et observatorium oppe i fjellsiden. Her så vi utover hele byen og hadde Hollywood bokstavene i nærheten. Los Angeles er så stort at man ikke klarer å se enden av byen! Observatoriet i seg selv var ikke så interessant for meg, men de hadde laget det utrolig bra til og det var veldig bra tilrettelagt. 

Etter noen dager ved bassenget dro vi ned til den kjente stranden Santa Monica! Stranden i seg selv var veldig fin men det at det var så mange folk og ingen mulighet for å komme seg ned til sjøkanten ødela masse. Det var selvfølgelig veldig kjekt å ha vært på piren man ofte ser på film og å være på enden av route 66! Etter å ha tilbragt litt tid her dro vi noen gater oppover. Her er gågaten 3rd street promenade med masse butikker og restauranter. Siden det var pride måned hadde de dekorert gatene med masse farger og det var mye liv i gaten! Det var også veldig kult å få sett Carlos bakery som man ofte bare får sett på TV! Carlos Bakery hadde masse ulike kaker og desserter som nesten er for fine til å spise.

Universial studios var en av to fornøyelsesparker jeg fikk oppleve på turen, og jeg anbefaler alle å ta turen hit om man har muligheten! De var utrolig flinke på tilrettelegging og flere av attraksjonene hadde rullestolvennlig plass. Slik at man kunne ta med rullestolen sin på forekesempel den kjente studio turen. Bussene på studio turen var godt utstyrt med stropper til å feste rullestolen, og i starten tenkte jeg dette bare var for vanlig sikkerhet, men utover turen kjørte vi inn i svære containere som skulle vise oss eksempelvis hvordan de lagte jordskjelv på tv og da ristet og svaiet hele bussen! Det er ikke ofte jeg får ta berg og dalbaner, men her følte jeg at det var nesten som å sitte i en! Utrolig gøy. 

Andre ting jeg fikk oppleve i LA, var utsikten fra skyspace og kjendisbusstur. begge aktivitetene var rullestolvennlige og jeg synes det var utrolig kjekt å få sett alle de store og flotte husene. Vi kjørte blandt annet forbi huset hvor michael jackson døde. Som vanlig i USA var bussene veldig rullestolvennlige og jeg fikk sitte i min egen rullestol de to timene bussturen varte. 

Etter 10 dager i LA dro vi til Palm Springs som ligger tre timer fra Los Angeles oppe i fjellene. Her var det tropevarme på ca. 43 grader. Heldigvis hadde vi leid et fantastisk hus med basseng i som nabo. Siden de fleste i USA ikke hadde startet ferien sin hadde vi bassenget helt for oss selv og man så heller ingen folk på golfresrortet vi bodde på. Familien og jeg synes det var veldig avslappende å hærlig å få oppleve litt ro etter travle dager i LA. På kveldene lagde vi god mat og noen dager dro vi på shopping. Bare det å dra på matbutikk i USA er sykt spennende, da det er som å gå på en butikk som har alt! 

Før vi dro tilbake til LA – området var vi i dyrepark og her fikk vi komme nært på dyr som giraff, hyenner, tigre og fugler. I tillegg fikk vi også sett et dyresykehus. Noe som er veldig spennende og ikke minst viktig. 

Etter å ha kjørt i 2,5 time til Disneyland hotel i Anaheim var jeg og søstrene mine klare for å møte mange familier fra hele verden på CURE SMA konferansen. Det kommer et eget blogginnlegg om alt jeg opplevde her, men det var ihvertfall utrolig spennende og lærerikt. Jeg har fått venner for livet som jeg håper å få sett igjen allerede neste år om jeg tar turen igjen! 

Mens jeg og søstrene mine var på konferansen dro mamma, pappa og lillebroren vår til Las Vegas. Siden jeg ikke var med vet jeg naturligvis ikke helt hva de opplevde, men de hadde hvertfall hatt det veldig gøy. Vi møtte de etter at konferansen var ferdig og booket oss inn på et hotel i nærheten, ettersom at vi ønsket å bo litt utenfor kaotiske LA. Videre brukte vi de neste dagene en del ved bassenget og dro for å se 4.juli fyrverkeriet som ble sendt opp fra en gammel båt som egentlig er et hotel. Fyrverkeriet var fantastisk og satt en skikkelig fin avslutning på ferien!

Hjemover var det en laaaang flyreise, men det gikk forholdsvis fint, og jeg fikk hentet inn døgnrytmen etter en uke i Norge. Savner California så mye, jeg fikk heldigvis noen venner som skal bosette seg i Los Angeles, hvor jeg ble invitert på besøk, så jeg håper på å dra på besøk en gang i nærmeste fremtid. Alt i alt, en fantastisk tur og masse gode opplevelser! 

Skrevet av Tonje Larsen

Brukerstyrt personlig assistanse skal gi oss en mulighet til å leve som vi vil. Vi skal kunne bestemme selv. Men hvorfor får vi ikke selv velge hvem som skal være assistent da?

Jeg har BPA og jeg har møtt på et problem. Nå må jeg kjempe for å få det jeg ønsker. Og jeg har tatt akkurat den samme kampen før. Årsaken til at jeg må gjøre det igjen er så enkel som at jeg flyttet og byttet kommune, og det er opp til hver enkel kommune å avgjøre om jeg skal få bestemme ting i mitt eget liv.

Ønsket mitt er egentlig veldig enkelt å oppfylle, men kommunen synes ikke at det er “riktig”. Hvilken rett har de til å bestemme hva som er riktig i mitt liv?

Hvorfor er det slik at vi som er funksjonshemmede alltid må kjempe for det som burde vært en selvfølge?

Alt jeg ber om er tillatelse til å ansette nærstående i mitt team med assistenter, fordi det betyr mer trygghet og stabilitet i livet mitt. Jeg trives også med de jeg har nær – min familie og mine gode venner – så det handler også om trivsel i min egen hverdag. Men kommunen mener det er feil. De mener at det trengs “profesjonell distanse” mellom arbeidsleder og assistent. De mener det kan skape uklarheter i roller. Det eneste uklare for meg her er at kommunen har gitt meg vedtak på BPA, og BPA betyr at man skal få bestemme i sitt eget liv og være mest mulig selvstendig, men likevel sitter de der og tar avgjørelser om mitt liv uten å bry seg om hva jeg mener. Der snakker vi uklarheter i roller, for kommunen er tydeligvis forvirra over sin rolle i mitt liv.

Jeg gikk derfor til media. Det ble en stor reportasje i Romerikes Blad, som etter hvert spredde seg til flere aviser. Det kom også en uttales fra RB selv, der de blant annet skrev «I Pedersens sak kommer Nittedal til skade for å begå “overformynderi” for et menneske som er fullt ut myndig selv». De har rett.

Selv skrev jeg en tekst om hvorfor “profesjonell distanse” ikke alltid er en god ting. At man må kunne se det fra flere sider. Denne teksten ble også publisert i RB.

Ønsker du å lese reportasjen, uttalelsen fra RB og min egen tekst, kan du finne de her.

Jeg avslutter med et utdrag fra reportasjen:

– Å ha en nærstående som BPA kan nok ha skapt problemer i enkelte familier, men det burde ikke gå utover alle. Man må se an hvert enkelt behov, det er det jeg vil få fram. Ja, alle situasjoner hvor folk har behov for helsehjelp bør vurderes individuelt, tordner Malin som også er leder av Foreningen for Muskelsykes Ungdom.

– Vi som organisasjon arbeider for at BPA skal være det det er ment å være; nemlig et likestillingsverktøy der man skal ha mulighet til å leve som man vil. Og når kommunene da setter begrensninger med tanke på hvem man kan ansette, så fjerner de en del av friheten.

– Jeg er helt utkjørt av hele prosessen. Det er vanskelig nok å leve med en slik diagnose, om man ikke skal slåss for rettighetene sine i tillegg, mener hun.

Tekst: Malin F. Pedersen

(Vil du følge meg og saken min videre, så kan du stikke innom bloggen min: http://blogg.herligaerlig.com)

Vi i FFMU oppfordrer dere til å høre på podkasten fordi vi mener den tar opp mange viktige temaer og gir et utrolig fint innblikk i unges liv!

Det er også tegnespråk tolket versjon av alle episodene. 

Underveis: en podkast om mestring

Vi i FFMU føler at Unge Funksjonshemmede beskriver podkasten sin på en utrolig bra måte. Så vi lar dem stå for beskrivelsen selv:    

Underveis er en podkast om hvordan ungdom med ulike funksjonshemminger og kroniske sykdommer mestrer utfordringer i sin hverdag.

Gjennom podkasten møter vi seks ungdommer med ulike funksjonshemminger og kroniske sykdommer som forteller om livet sitt. Vi får høre om strategiene de bruker for å mestre utfordringer i hverdagen som kan være nyttig for andre unge mennesker i lignende situasjoner.

I tillegg vil vi løfte dette temaet frem på en måte som gjør at den øvrige befolkningen kan virkelig sette seg inn i livet til de unge personene de hører på og bedre forstå deres verden.

Teksten er hentet fra Unge Funksjonshemmedes nettside: https://ungefunksjonshemmede.no/ressurser/publikasjoner/levekar/underveis/