Brukerstyrt personlig assistanse skal gi oss en mulighet til å leve som vi vil. Vi skal kunne bestemme selv. Men hvorfor får vi ikke selv velge hvem som skal være assistent da?
Jeg har BPA og jeg har møtt på et problem. Nå må jeg kjempe for å få det jeg ønsker. Og jeg har tatt akkurat den samme kampen før. Årsaken til at jeg må gjøre det igjen er så enkel som at jeg flyttet og byttet kommune, og det er opp til hver enkel kommune å avgjøre om jeg skal få bestemme ting i mitt eget liv.
Ønsket mitt er egentlig veldig enkelt å oppfylle, men kommunen synes ikke at det er “riktig”. Hvilken rett har de til å bestemme hva som er riktig i mitt liv?
Hvorfor er det slik at vi som er funksjonshemmede alltid må kjempe for det som burde vært en selvfølge?
Alt jeg ber om er tillatelse til å ansette nærstående i mitt team med assistenter, fordi det betyr mer trygghet og stabilitet i livet mitt. Jeg trives også med de jeg har nær – min familie og mine gode venner – så det handler også om trivsel i min egen hverdag. Men kommunen mener det er feil. De mener at det trengs “profesjonell distanse” mellom arbeidsleder og assistent. De mener det kan skape uklarheter i roller. Det eneste uklare for meg her er at kommunen har gitt meg vedtak på BPA, og BPA betyr at man skal få bestemme i sitt eget liv og være mest mulig selvstendig, men likevel sitter de der og tar avgjørelser om mitt liv uten å bry seg om hva jeg mener. Der snakker vi uklarheter i roller, for kommunen er tydeligvis forvirra over sin rolle i mitt liv.
Jeg gikk derfor til media. Det ble en stor reportasje i Romerikes Blad, som etter hvert spredde seg til flere aviser. Det kom også en uttales fra RB selv, der de blant annet skrev «I Pedersens sak kommer Nittedal til skade for å begå “overformynderi” for et menneske som er fullt ut myndig selv». De har rett.
Selv skrev jeg en tekst om hvorfor “profesjonell distanse” ikke alltid er en god ting. At man må kunne se det fra flere sider. Denne teksten ble også publisert i RB.
Ønsker du å lese reportasjen, uttalelsen fra RB og min egen tekst, kan du finne de her.
Jeg avslutter med et utdrag fra reportasjen:
– Å ha en nærstående som BPA kan nok ha skapt problemer i enkelte familier, men det burde ikke gå utover alle. Man må se an hvert enkelt behov, det er det jeg vil få fram. Ja, alle situasjoner hvor folk har behov for helsehjelp bør vurderes individuelt, tordner Malin som også er leder av Foreningen for Muskelsykes Ungdom.
– Vi som organisasjon arbeider for at BPA skal være det det er ment å være; nemlig et likestillingsverktøy der man skal ha mulighet til å leve som man vil. Og når kommunene da setter begrensninger med tanke på hvem man kan ansette, så fjerner de en del av friheten.
– Jeg er helt utkjørt av hele prosessen. Det er vanskelig nok å leve med en slik diagnose, om man ikke skal slåss for rettighetene sine i tillegg, mener hun.
Tekst: Malin F. Pedersen
(Vil du følge meg og saken min videre, så kan du stikke innom bloggen min: http://blogg.herligaerlig.com)
