I ukens blogginnlegg kan du lese om hvordan man kan føle seg komfortabel når man sitter i rullestol. Teksten er hentet og oversatt fra simplyemma som er en av England´s mest ledende blogger. Emma skriver om alt fra reising til hvordan hun lever med muskelsykdommen Limb Girdle. Hvis du vil lese mer om Emma kan du besøke bloggen hennes: https://www.simplyemma.co.uk/category/lifestyle/disability/

Emmas tekst:

Du er kanskje kjent med det motiverende sitatet “Tro litt mer på deg selv.” Men det er lettere sagt enn gjort, ikke sant? Jeg delte dette ‘feel good’ sitatet på Instagram-kontoen min etterfulgt av mine tanker og min egen erfaring med manglende selvtillit og lav selvtillit. Så i dette innlegget vil jeg dele min erfaring, samt noen tips om hvordan du kan føle deg mer komfortabel i rullestol. ⁣⁣⁣

 

Funksjonsnedsettelse og selvtillit

 

Når jeg tenker tilbake på skoledagen, manglet jeg alltid selvtillit. Jeg la først merke til at jeg hadde lav selvtillit da jeg begynte på videregående. Det var da jeg måtte bruke den manuelle rullestolen på heltid fordi jeg falt mer og slet med å gå uten hjelp.

 

Å gå fra barneskolen og være sammen med den samme gruppen av klassekamerater i syv år, for deretter å gå på videregående hvor du er delt opp fra vennene dine på tvers av flere forskjellige klasser med mange nye mennesker fra forskjellige skoler.

 

Det kan være skremmende for alle tenåringer, men når du har en funksjonshemning, kan det være mer overveldende. Vel i mitt tilfelle tror jeg det var.

 

Ikke fordi jeg skammet meg for å være rullestolbruker. Jeg tror det var litt usikkerhet kombinert med å være ung og selvbevisst (som de fleste små barn). ⁣

 

Åh, ikke få meg i gang med den fryktelige følelsen jeg følte hver gang jeg måtte rulle opp til fronten av klassen for alle typer samtaler foran alle.

 

Men jeg hadde en flott gruppe gamle og nye venner som alle visste hvilken hjelp jeg trengte, og som ville presse meg i min manuelle rullestol fra klasse til klasse. De var sikkerhetsteppet mitt.

 

Så gikk jeg på college, som igjen var mildt sagt skremmende. Jeg kjente ingen. Jeg tok avgjørelsen om å bruke min elektriske rullestol på heltid, slik at jeg ikke måtte stole på at noen skulle dytte meg. Dette ga meg mer uavhengighet. Men jeg manglet fortsatt selvtillit.

 

Jeg fikk venner på college, og ting ble litt lettere.

 

Jeg husker at jeg følte meg selvbevisst hver gang jeg plukket en sandwich fra kjøleskapet i kantinen på college eller overlot penger for å betale lunsj fordi jeg strevde med å løfte armene opp.

 

Jeg husker at jeg følte at alle i køen bak meg fulgte med mens jeg slet. Jeg husker at jeg følte meg ubekvem med å måtte be fremmede som gikk forbi, om å trykke på heisknappen for meg slik at jeg kunne komme til klassene mine.

 

Det ble lettere jo mer jeg gjorde det, og jeg ble tryggere. Eller kanskje jeg bare begynte å bry meg litt mindre. Men jeg tror også jeg innså at ingen faktisk ble plaget. Ingen har noen gang vist ubekvem eller nektet å hjelpe når jeg spurte, og jeg er takknemlig for det fordi jeg vet at det ikke alltid er tilfelle.

 

Da slutten av det andre året mitt på college nærmet seg, begynte jeg å tenke på hva jeg ønsket å gjøre videre. Min gamle ‘selvtillit’ -venn dukket opp igjen, snek seg inn i tankene mine og plantet tvilfrø.

 

Instituttlederen prøvde flere ganger å oppmuntre meg til å søke universitet, men jeg led av stor selvtillit. Jeg trodde virkelig ikke at jeg ville takle det.

 

Å gå på college ti minutter fra huset mitt var fysisk utfordrende. Hvordan i all verden ville jeg klart å gå på universitetet nesten en time hjemmefra hver dag og holde tritt med arbeidsmengden?

 

Jeg ble svakere etter hvert som tilstanden min utviklet seg, noe som gjorde det vanskeligere å gjøre visse ting. Hvem skulle jeg få til å hjelpe meg? Jeg trodde ikke det var mulig eller trodde ikke på mine evner i det hele tatt.

 

Det hjalp ikke at jeg er den mest ubesluttsomme personen noensinne. Og jeg bekymret meg for om avdelingsleder ved høyskolen faktisk hadde rett – de er tross alt profesjonelle, og de vil ikke oppmuntre noen til å søke hvis de ikke tror at de kan klare seg, ikke sant?

 

Til slutt søkte jeg og jeg ble akseptert. Jeg besøkte universitetets campus for å bli kjent med den funksjonshemmede studentrådgiveren, som var til stor hjelp. De ordnet digitale notatblokker, ga meg ekstra tid til å fullføre eksamenene, kjøpte en persnløfter (den samme jeg bruker hjemme) slik at jeg kunne gå på toalettet mellom timene og ga annen støtte jeg trengte.

 

Men jeg var ikke alene denne gangen. Den største hjelpen av alt var å få søsteren min til å være assistent. Hun hjalp til med alle de fysiske tingene jeg ikke kunne gjøre, og det var bra å ha noen jeg kjente, som ga meg selvtillit.

 

Det var ikke en enkel reise og en reise  som jeg ikke trodde jeg kunne oppnå, men det gjorde jeg. Jeg har graden min.

 

Lav tillit til meg selv og mine evner har også fulgt meg til voksen alder til en viss grad. ⁣⁣⁣

 

Frykt for ikke å lykkes i livet, frykt for ikke å nå i mål, frykt for avvisning, frykt for å bli misforstått, frykt for å være annerledes, frykt for endring og det ukjente er sannsynligvis ting vi alle kan forholde oss til. ⁣⁣⁣ Frykt holder oss tilbake fra å tro på oss selv mer enn noe annet

 

Gjennom årene har jeg jobbet med å bygge mye tillit og å tro på mine evner litt mer. ⁣⁣⁣

 

Pokker, det er til tider vanskelig, men jeg er fornøyd med fremgangen jeg har gjort og fortsetter å gjøre. Det er et pågående arbeid. ⁣⁣⁣

 

Tips for å få tillit som rullestolbruker

 

Så her er et par ting jeg har gjort gjennom årene for å forbedre selvtilliten, og jeg håper det gir deg noen tips som hjelper deg å føle deg trygg i rullestol også.

 

Møt andre funksjonshemmede

 

Enten det er praktisk talt personlig (uansett hva du er mest komfortabel med), er det å møte andre funksjonshemmede en fin måte å få tillit med ditt funksjonshemming. Det er mange forskjellige måter du kan gjøre dette på, for eksempel å gå til konferanser eller årlige møter eller lokale / online grupper for funksjonshemmede..

 

Personlig har jeg sluttet meg til mange muskeldystrofi og nevromuskulære grupper på Facebook og møtt mennesker fra hele verden med samme tilstand (Limb Girdle Muscular Dystrophy) som meg.

 

Lag forbindelser via sosiale medier

 

Jeg vet at sosiale medier ofte får en dårlig representant, men det har også mange fordeler. For eksempel har Instagram tusenvis av funksjonshemmede som deler livene sine, og viser hvordan det er absolutt mulig å leve positive liv, at funksjonshemming ikke er et dårlig ord og til slutt bryter ned misforståelser folk har av funksjonshemming.

 

Jeg har definitivt fått mer selvtillit som rullestolbruker fra å samhandle på Instagram og ha bloggen min gjennom årene. Men ikke føl at du må legge ut bilder hvis du ikke vil det – bare å være en del av det funksjonshemmede nettsamfunnet vil forhåpentligvis hjelpe deg med å få tillit som en funksjonshemmet person.

 

Å ha riktig rullestol eller mobilitetshjelpemiddel

 

Dette høres kanskje litt rart ut, men å ha riktig rullestol eller mobilitetshjelpemiddel kan øke din selvtillit. Jeg husker at jeg hadde en rullestol som ikke tilfredsstilte mine behov riktig, og det påvirket hverdagen min på så mange måter. Det gjorde det vanskelig eller umulig å gjøre oppgaver som jeg vanligvis kunne gjøre på jobb og hjemme.

 

Å ha en rullestol som passer perfekt til deg og gir riktig støtte, bør forbedre livet ditt som igjen skal hjelpe deg til å føle deg trygg. Jeg tror jo mer du ser andre funksjonshemmede som legger ut bilder mens de vugger med deres mobilitetshjelpemidler, jo mer får du det til å føle deg som #DisabledAndProud.

 

Finn din egen stil

 

Det kan ta tid å finne klær du liker og ser bra ut i mens du sitter ned. Jeg vet at jeg fortsatt sliter med det noen ganger, men i det hele tatt vet jeg hva jeg skal unngå som ikke ser bra ut for meg. Men å ha din egen stil kan virkelig hjelpe deg. Enten det er å ha på seg lyse farger, få tilbehør eller bruke behagelige klær, bruk det som gjør at du føler deg bra. Men ikke stopp ved klær, legg til ditt eget personlige preg ved å dekorere rullestolen eller mobilitetshjelpemmidelet.

 

Skrevet av Emma, oversatt og publisert for FFMU av Tonje