Snart to år inn i pandemien har man lært å kjenne seg selv og fått noen erfaringer som kanskje kan være verdt å dele. Jeg vil derfor takke for muligheten til å være gjesteblogger på FFMU sine nettsider.
Først litt om meg selv. Mitt navn er Torstein Lerhol. Jeg er en bygdegutt på snart 36 år. Jeg er fra fjellbygda Vang i Valdres og har et hus på gården til foreldrene mine. Vi er fire søsken, to rullende, og to gående. Søsteren min deler nemlig samme diagnose som meg, SMA. Egentlig er jeg utdannet lektor, men jobber i dag fulltid som avdelingsleder i Medvind Assistanse for region Øst. I tillegg sitter jeg i kommunestyret for Senterpartiet. Jeg har kjøpt meg en leilighet i Oslo sammen med broren min, og ukependler fra Vang. Jeg har overdreven selvtillit, og er en ekstremt sosial ekstrovert. For øvrig er jeg lidenskapelig opptatt av mat, kaffe og reising.
Da korona-bobla sprakk i mars 2020 jobbet jeg i et annet BPA-firma på Østlandet. Vi hadde lenge sett på utviklingen med bekymring og lederen min anbefalte meg å dra hjem til Vang på ubestemt tid. Dette var samme uken som Erna slo ned hammeren og stengte ned samfunnet 12. mars. Jeg var ganske bekymret til å begynne med. Alt var usikkert, og vi viste veldig lite om korona og konsekvenser. Jeg følte vel egentlig at jeg dro hjem i eksil på ubestemt tid. Samtidig så hadde jeg følelsen at vi alle jobbet sammen. Assistentene mine tok utordringene på strak arm, og selv før det ble pålagt, så tok de ansvar for å isolere seg sosialt utover det som var anbefalt. Da alvoret først begynte å demre for oss, flyttet faktisk noen av assistentene, som bor i Oslo, til Vang for å beskytte både seg selv og meg.
Søsteren min som og bor i Oslo, og har BPA, kom også hjem med sine assistenter når det ble nedstengning. Storfamilien vår utgjorde derfor en mildt sagt ganske stor kohort, bestående av søsteren min, våres assistenter, broren min og samboeren, med sine to barn. foreldrene våre og meg. En tid føltes det som vi nesten var blitt en liten sekt som levde isolert, dog veldig komfortabelt på gården. Den lokale kjøpmannen/kvinnen leverte både matvarer og postpakker på døren, så savnet etter kolonial.no og foodora var håndterbart. Vi levde isolert, men vi levde isolert i sammen.
Både jeg og min søster jobber i bransjer som ikke hadde noen permitteringsspøkelse over seg. Vi jobbet relativt som vanlig, men den største utfordringen var kanskje en begrenset mobil og trådløs nettlinje i Vang. Etter det som skulle vise seg å være den første gradvise gjenåpningen av mange, dro min søster tilbake til Oslo for å ha hjemmekontor der. Internettkapasiteten ble romsligere, men flere rom i huset stod nå tomme.
Vang har inntil høsten 2021 nesten ikke hatt et eneste lokalt smittetilfelle. Så etter at den første usikkerhetsperioden gikk over, så falt min bekymring for å få korona. Jeg begynte å gjenoppta sosiale aktiviteter med vennene mine. Først med utendørsaktiviteter med bålpanne, middager og pilsing ute i guds frie natur. Senere også innendørs med brettspill og middager. Jeg ble mer og mer vågal. I begynnelsen av august dro jeg faktisk i et bryllup til en kompis i Indre Østfold med låvedans og alkoholservering. I bakrusen dagen derpå meldte avisene full nedstengning av Indre Østfold grunnet et stort lokalt smitteutbrudd. Da følte jeg meg kanskje bittelitt dum. Ikke fordi jeg var redd for å bli smittet, men fordi så mange rundt meg hadde ofret så mye for å beskytte meg i så lang tid.
For å få litt forandring fra hjemmekontor i stua tilbrakte jeg sommeren 2020 mye tid på familiehytta i Telemark. Både hjemmekontor og hyttekontor og påfølgende mindre jobbreising var nok godt for kroppen min rent fysisk, men samtidig kjente jeg, som ekstrovert, at det begynte å slite på den mentale helsen å jobbe alene. Som person får jeg mye energi av å jobbe på kontor i et samspill med andre, og jeg kjente at hjemmekontoret etter hvert gikk ut over både humør og motivasjon. Da var det godt å ha fantastiske kolleger som rett og slett isolerte seg i en periode, og kom på besøk både til Vang og på hytta for å sitte å jobbe sammen med meg. På det meste var vi fem stykker som satt i stuen min og jobbet hver for oss jobbet med hver våre ting, samtidig som vi følte på det kollegiale fellesskapet. Teams er flott verktøy, men det er dårlig supplement for fysisk tilstedeværelse.
Utviklingen av vaksinene lå i hele 2020 som en enorm frihetsgulrot i det fjerne. I en liten bygd har man ofte en del privilegier som man ikke nødvendigvis har i storbyen. Det viktigste er at man blir sett og husket på. Og da vaksinen endelig ble tilgjengelig så var jeg så heldig at jeg fikk første dosen med vaksinen allerede i januar 2021. 4. februar fikk jeg andre dosen, og 11 februar var jeg «offisielt» fullvaksinert. Samme dagen dro jeg faktisk tur-retur til Oslo for å delta på en avskjedsfest til en kollega. En fest som selvfølgelig overholdt alle smittevernsregler. Vaksinen gjorde nok at jeg nesten følte meg «uovervinnelig». Behovet for det sosiale var nok en stor drivkraft. Og dette ble forsterket med at jeg
julen 2020 valgte å si opp jobben min og hadde et stort behov for å møte kollegaene mine ordentlig igjen. Jeg hadde fått tilbud om å bli avdelingsleder i Medvind Assistanse, og det var et så spennende tilbud at jeg ikke hadde mulighet til å si nei. Jeg følte meg kanskje litt modig som sa opp en trygg og bra jobb midt i en pandemi, men det har gått overaskende bra. Jeg fikk et halvt års oppsigelsestid, og enda et bevis på kvaliteten på mine nå gamle arbeidskollegaer, så ble jeg veldig bra behandlet i hele perioden. De kom nok en gang til gården for å avlaste meg i hjemmekontor-ensomheten. Men denne gangen kom de med nyansatte som skulle få opplæring til å dekke opp mine arbeidsoppgaver.
Sommer nummer to med pandemien starter, og jeg begynner i ny jobb. Planen var å dra på opplæring i hovedkontoret til Medvind i Trondheim den første arbeidsuka mi, men på grunn av et lokalt smitteutbrudd, så ble dette avlyst. Det var faktisk ganske kjipt. Anbefaler forøvrige ingen å begynne i ny jobb i et hjemmekontor-vakuum dersom det kan unngås. I løpet av sommeren roet smittetallene seg såpass at jeg fikk gjennomført den planlagt opplæringen, og en planlagt roadtrip Nord-Norge for å besøke bestekompisen min i Sortland som hadde blitt far for andre gang. Jeg var borte i 12 dager og fikk besøkt den ene spektakulære natur- og matopplevelsen etter den andre. Man trenger virkelig ikke å reise utenlands for å føle at man har vært på ferie. Da jeg kom frem, fikk jeg til og med det ærefulle spørsmålet om å bli gudfar til det nyankomne barnet.
Tiden med hjemmekontor og isolasjon virket til å være over, og på tampen av sommeren over jeg og broren min en ny leilighet i Oslo. Jeg begynte også å finne meg til rette i jobben min. Sammen med tre kollegaer flyttet vi inn i nye kontorlokaler på Lysaker. Det nye hovedkvarteret til Medvind Region Øst. Det var deilig å føle på et kollegialt felleskap igjen. Kall meg gjerne naiv. Men jeg følte pandemien var på vei inn i historiebøkene. Jeg dro ubekymret til Arendalsuka, dro ut for å spise og drikke meg gode venner, gikk på konserter og kinofilmer. Jeg må bare si. Jeg storkoste meg hele høsten. Men så gikk det som det måtte gå. Det kom en ny nedstengning, med påfølgende påbud om hjemmekontor, og i starten av desember 2021 dro jeg nok en gang hjem til Vang i eksil.
Oppsummert må jeg bare si at jeg har følt meg veldig heldig under koronaen. Jeg har et stort nettverk med familie og venner her i Vang, så under pandemien har jeg aldri følt meg sosialt ensom. Hjemmekontorsituasjonen har gitt meg bedre tid til å prioritere andre ting enn jobb. Blant annet har jeg i denne pandemien brukt tiden på å dyrke lidenskapen min; mat. Jeg har partert både fe, rein og villsvin som nå enten ligger i magesekken eller i fryseren, jeg har kinnet mitt eget smør, og laget flere store og ambisiøse middager for venner og familie her i Vang. Grunnet lave smittetall i Vang, så har jeg egentlig ikke følt meg altfor begrenset. Jeg har og hatt superflaks som enda ikke har hatt en eneste assistent eller et familiemedlem med smitte.
Personlig så har jeg, bank i bordet, vært frisk som en fisk i hele perioden, og ikke hatt behov for å teste meg. I skrivende stund er jeg fremdeles på hjemmekontor, men jeg vet jeg er bedre mentalt rustet på denne tilværelsen enn det jeg var i starten av 2020.
Når det er sagt, så savner jeg fortsatt å jobbe fysisk med de nye kollegaene mine i Medvind. Jeg skal nok klare å holde ut litt til, men så fort Støre har opphevet påbudet om hjemmekontor, så er jeg tilbake i Tigerstaden, og gleder meg virkelig til pandemien er over.
