Hei!
Jeg heter Serenne Vikebø, er 20 år og er en av de 8 faste snapperne på Snapchat-kontoen Funkisbanden (@funkisbandn). Jeg snapper omtrent en dag i uken. Her viser jeg et utdrag av mitt liv, både på godt og vondt. Jeg snakker også mye om samfunnsproblemer innen såkalt funkispolitikk.
For meg er det viktig å vise at jeg har et helt vanlig liv, og er antagelig mer aktiv enn de fleste på min alder. Min funksjonshemning stopper meg ikke fra å gjøre det samme som alle andre, bare med litt ekstra assistanse eller hjelpemidler, eller bare ved å gjøre ting på en annen måte.
Likevel følger ekstra tidsbruk og utfordringer med det å være funksjonshemmet. Stadig sender jeg søknader til kommunen om hjelpemidler jeg har akutt behov for, og får beskjed om at behandlingstiden er 6-12 mnd. Når tiden er ute, får jeg avslag og må klage for å få hjelpemidler og assistanse som kan gi meg den friheten som alle andre i Norge tar for gitt. Stadig sitter jeg i telefonen i flere timer i strekk, og blir satt over gang på gang uten å få hjelp. Stadig møter jeg på høye dørkarmer og trapper som hindrer meg i å komme inn på butikker, restauranter og leiligheter som resten av befolkningen bruker hver dag.
Jeg tror dessverre ikke at en snapchat-konto kan endre kommunen og hjelpesystemet i samfunnet vårt, men jeg tror at vi kan endre holdningene til folk generelt. Det handler ikke bare om de store maktene, det handler nemlig også om enkeltmenneskene i samfunnet. Jo unge flere som blir oppmerksom på det ekstra trinnet inn til butikken, jo flere trinn vil bli erstattet av ramper i fremtiden. Jo flere unge som blir oppmerksom på at jeg også ønsker å være ute i samfunnet, jo flere ansatte i hjelpesystemet vil ha forståelse i fremtiden. Jo flere som ser vårt innhold, jo flere vil møte meg som ethvert annet menneske.
Min hjertesak er likevel den skjulte og ubeviste diskrimineringen som jeg møter hver dag. Nye mennesker forventer at jeg sitter hjemme og gjør ingenting hele dagen. De er usikre på om jeg kan snakke og være med på det samme som alle andre, og lar heller være å snakke med meg hvis de har andre muligheter, i frykt for å gjøre noe feil. De som kjenner meg er fremdeles forsiktige rundt meg, med hva de sier og gjør.
De menneskene som tør å le av meg, de vennene som dytter i meg om jeg sier noe dumt, og de som kjenner meg og behandler meg som enhver annen venn. Det er disse menneskene jeg håper kommer til å styre i fremtiden. De som ser oss som friske medmennesker som vil leve det samme livet som alle andre. Det er disse menneskene jeg håper vi kan bidra til å skape via Funkisbanden.