Dette er en del av vår miniserie med innlegg om muskelsyke foreldre. Her får du et lite innblikk i deres hverdag og alt familielivet har å by på! Gikk du glipp av forrige blogginnlegg fra foreldreserien, så kan du lese om Rebeccas tanker om å være muskelsyk mor her!
Jeg heter Line, har SMA 3, og er mamma til Mille på 4 år, og Yuna på nesten 9 måneder. Å være småbarnsmor en ingen dans på roser, men det er er helt fantastisk selv om enkelte dager en tyngre enn andre. La meg fortelle om min oppturer og nedturer i foreldrerollen. La meg starte fra begynnelsen. Den 30. mai 2017 ser jeg 2 streker på en pinnen jeg nettopp har tisset på. En surrealistisk drøm går i oppfyllelse, og jeg skal bli mamma! Svangerskapet går egentlig veldig bra, og jeg har minimale ekstra utfordringer. Ja, svangerskapskvalme, bekkenløsning, halsbrann osv, det følger jo med. Kjipt og normalt. Jeg har skrevet 2 innlegg her på bloggen allerede hvor jeg skriver ganske detaljert om min første graviditet og fødsel, så jeg kommer ikke til å gå inn i detaljer om dette på nytt, men du kan heller lese disse innleggene her:
GRAVIDITET, FØDSEL OG MAMMALIVET – DEL 1
GRAVIDITET, FØDSEL OG MAMMALIVET – DEL 2
Disse innleggene skrev jeg når Mille var bare 6 måneder gammel, og siden har familien vår fått et nytt tilskudd, og mye har skjedd. Mille har vært en helt fantastisk baby, og en super liten hjelper etterhvert. Hun har tilpasset seg mine behov utrolig godt, og har skjønt at når ikke jeg kan gjøre noe selv, må hun trå til. For eksempel så kunne ikke jeg “ride ranke” med henne. Hun løste det med at hun sto over foten min mens hun holdt foten min opp med ene hånden, og den andre hånden hennes holdt jeg med hånden min for at hun skulle klare å holde balansen og ikke falle, og så hoppet hun selv. Jeg synes at dette er et veldig godt eksempel på hvor flinke barn er til å godta ting som de er og finne løsninger. Tenk om vi voksne hadde vært like flinke!
Dette bilde brukte vi for å annonsere at 3 skulle bli til 4.
La oss spole fremover til 12. november når jeg tisset på ny pinne og fikk to streker til. Vi hadde lyst å få et barn til, men sjokket var likevel like stort ved denne graviditeten når jeg fikk den positive testen, og lykken desto større. Mille forsto ikke så veldig mye med en gang, men skjønte mer og mer etterhvert som magen vokste og babyting kom i hus. Hun tegnet faktisk sin aller første familietegning når jeg var gravid hvor babyen i magen også var med. Selv om denne tegningen ikke ser ut som så mye for alle andre enn meg, så er dette en tegning som betyr utrolig mye for meg. Jeg har enda til fått gravert inn denne tegningen på smykket mitt som jeg bruker hver eneste dag.
Den store rundingen er pappaen, den mellomste er meg, og de to små en hun selv og babyen i magen. Man ser at hun har prøvd å tegne hår på meg og henne, og dette var første gang hun tegnet noe slik. Denne skal rammes inn i en fin ramme og henge på veggen.
Graviditeten gikk egentlig veldig bra. Jeg var mer kvalm i starten av svangerskapet enn forrige gang, men jeg var ellers i veldig god form egentlig hele veien. Tre uker før termin så fikk jeg litt problem. Jeg begynte å få vondt når jeg pustet, og tok kontakt med legen min. Det gikk ikke lenge før jeg ble innlagt fordi de fryktet blodpropp i lungene. Jeg fikk da beskjed om at jeg ikke skulle hjem før babyen min var ute, og at jeg kom til å bli satt i gang om litt.
Graviditetsbilde tatt 1 uke før fødsel.
Fødselsopplevelsen min denne gangen var heeeelt ulik min første fødsel. Jeg hadde spurt i forkant om det var mulig å slippe epiduralen denne gangen, og heller ta den ved behov, men legene ønsket at denne skulle settes inn på forhånd, og at jeg heller valgte selv om vi skulle aktivere den eller ikke. Så etter at jeg hadde startet igangsettelsen så skulle vi sette inn epidural. Det som skjedde da var at den gikk spinalt, og ga meg umiddelbart en ekstremt hodepine. Jeg greide ikke å sitte oppreist i det hele tatt, klarte ikke å se på tv eller telefon, klarte så vidt å spise. Og da låste kroppen min seg fullstendig. Jeg hadde i utgangspunktet 2-3 cm åpning når jeg kom til sykehuset, men det lukket seg fullstendig når jeg hadde så mye smerter, så vi var tilbake til 0 cm. Dagen etter så fant vi ut at epiduralen hadde sklidd ut, så den måtte vi bare fjerne. Det ble besluttet at vi ikke skulle sette inn ny, og heller sette inn under fødsel ved behov. Altså slik jeg ønsket det i utgangspunktet. De neste dagene bestod av venting og smerter, og lite annet. Etter flere lange dager så våknet jeg plutselig av at jeg trodde at jeg tisset meg ut. Etter en liten stund så skjønte jeg at det kanskje var vannavgang, og jeg vekte Kris og ringte i snora. Når jeg ble undersøkt så gikk resten av vannet. Det var utrolig mye vann, og det var ingen tvil i det hele tatt! Nå var det i gang.
Rett etterpå startet riene, og vi ble flyttet til fødeavdelingen. Videre gikk egentlig fødselen som en lek. Hodet var veldig vondt, så jeg lå med en kald klut over pannen og øynene stort sett hele tiden, men riene gikk veldig fint. Jeg sov mellom riene og tenkte aldri en gang tanken på å sette ny epidural. Plutselig kom en kraftig rie hvor jeg MÅTTE presse, og etter 2 press til så kom Yuna til verden. Det ble litt dramatikk med en gang fordi at jeg blødde kraftig og Yuna laget ikke lyd. Rommet ble fylt med leger, og de presset på magen min, ristet i babyen og prøvde å få kontroll på situasjonen. Jeg sluttet å blø raskt, og Yuna viste seg å være frisk og rask. Hun hadde rett og slett ingen grunn til å gråte og var bare fornøyd. Så fødselen gikk helt supert, og jeg kunne ikke hatt en bedre opplevelse. Og den følelsen man får etter en fødsel er helt ubeskrivelig. Selvsagt at du endelig får møte babyen du har lengtet så lenge etter, men også den superwoman-følelsen av at man FIKK DET TIL!!
Vi kjøpte en ny barnevogn denne gangen og lagde til et vognfeste som gjorde at jeg kunne trille Yuna alene. Og Mille elsket å være med, og denne sommeren var vi tre mye ute å trillet lange turer. En uforglemmelig sommer hvor jeg følte meg såå fri og selvstendig.
Tiden etter fødsel har vært både fantastisk og grusom. De 2 første månedene var perfekte, og jeg kommer aldri til å glemme den tiden. Mille elsket å være storesøster og passet så utrolig godt på Yuna. Jeg og Yuna jobbet knallhardt for å få til ammingen som jeg ikke fikk til med Mille, og vi fikk det til. Lykken jeg følte på var ubeskrivelig. Yuna var en snill baby og vi levde i vår egen lille boble. Men bobla sprakk etter 2 måneder når jeg plutselig ble blind på et øye og måtte legges inn på sykehus gang på gang og gå på medisiner som gjorde at jeg ikke kunne amme og måtte være mye borte fra familien min. I løpet av høsten ble jeg blind 3 ganger på det øyet før vi fant ut hva som var årsaken, og jeg fikk riktig behandling. Dette ødela dessverre veldig mye av nyfødt-tiden vår, men heldigvis hadde Kris permisjon slik at han kunne ta vare på barna våre.
Vi hadde lenge tenkt på hvor vi ønskte å bosette oss, og bestemte oss i løpet av denne perioden at vi ønskte å flytte til mitt hjemsted, Vanylven. Vi ønskte å ha mer familie rundt oss, og vi ville bo på et sted som var trygt og godt for barn å vokse opp på. Så i desember så solgte vi leiligheten vår og flyttet til Vanylven, og nå skal vi bygge hus og slå oss til ro her. Jeg har lært så utrolig mye i løpet av de siste årene om hva som betyr noe her i livet. Det betyr ingenting om huset ser perfekt ut, eller hva andre tenker om meg. Det eneste som egentlig betyr noe for meg er at barna min skal være lykkelige og ha en mamma som er der 100%. Jeg kan ikke gjøre alt fysisk for dem, men jeg kan være der å heie på dem i sidelinjen og lære dem de viktige tingene i livet.
Er det en ting mine barn er eller blir gode på på grunn av meg så er det å ha omsorg for andre. La meg avslutte med å fortelle om en samtale jeg hadde med Mille nå i vinter etter at vi hadde flyttet til Vanylven. Mille satt på fanget mitt, og vi snakket om den nye barnehagen hennes og om alt mulig. Blant annet at jeg ikke kan kjøre på snø ute, og at jeg derfor ikke kunne være med ut å leke i snøen med henne, eller følge henne til barnehagen. Så sa jeg til henne at jeg hadde så lyst til å være med henne og se barnehagen. Svaret hun ga meg glemmer jeg aldri. Hun strøk meg på kinnet og sa “snart forsvinner snøen, mamma”
