Vi er unge. Vi er muskelsyke. Vi har en egen forening. Men hva gjør vi? Hvem er vi? Og hvorfor burde man være medlem?

Foreningen for Muskelsykes Ungdom. FFMU. En haug med unge mennesker som lever med en muskelsykdom. Det er oss. Men er det bare det vi er? Nei, absolutt ikke. Det er bare én ting vi har til felles. Utenom det er vi en gøyal gjeng med masse ulike, unike personligheter. Er du medlem, så vet du det allerede. Men dette innlegget er rettet mot deg som ikke er medlem, som er usikker på hvorfor du burde melde deg inn, eller kanskje du ikke vet at vi eksisterer engang.

Vi vil jo gjerne at flere skal se at FFMU faktisk er noe man burde være medlem i, for det vi prøver på er jo å gi medlemmene våre opplevelser og kurs som gir en noe. Som er lærerikt, underholdene og som kanskje til og med kan gi minner for livet. Vårt mål er å vise at vi unge muskelsyke kan, i stedet for å leve i en tilstand der man tenker «Nei, jeg er muskelsyk, så det kan jeg ikke». Den tenkemåten gidder vi ikke. Vi muskelsyke har nok hindringer i livet på grunn av diagnosen vår. Vi trenger ikke å skape enda flere hindringer kun oppi vårt eget hode.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi liker å utfordre medlemmene våre til å våge å prøve nye ting. Vårt største arrangement er “Aktiv Uke”. Der prøver vi å legge til rette for at deltakerne skal kunne være aktiv og tøye grenser de har satt for seg selv. Vi muskelsyke kan gjøre mye, men i blant trenger vi et spark i ræva for å innse det. Og det er nettopp det vi i FFMU prøver å gi: noen reale spark i baken for å få medlemmene våre til å tro på seg selv og sin egen styrke. Vi har svake muskler, men vi er jo sterke personligheter med mye å tilby. Det må vi aldri glemme, og FFMU skal minne medlemmene sine på det.

Vi har en del kurs med temaer som vi mener kan ha stor betydning i medlemmenes liv. Vi forsøker alltid å informere om nyttige ting, slik at medlemmene kan lære noe nytt som kan gjøre hverdagen enklere, bedre og kanskje til og med mer innholdsrik.

Vi liker også å kunne samle medlemmene våre på ett sted, der alle har mulighet til å bli kjent med andre mennesker som møter på lignende utfordringer som en selv. Dette skaper vennskap, i tillegg til at man ofte lærer noe nytt om seg selv eller andre. Samholdet blant medlemmene i FFMU er sterkt, da det betyr mye å ha et sted der man er helt fri til å bare være seg selv. Mange kjenner nok på følelsen av at de funksjonsfriske vennene ikke alltid klarer å forstå visse ting man som muskelsykdom går gjennom og opplever. Da er FFMU et viktig møtested, for her forstår vi. Vi vet hva det vil si å være ung og muskelsyk, og vi vet hvor mye det kan bety at man gjør noe så enkelt som å lytte og å komme med små tips og løsninger man selv ikke har tenkt på.

FFMU er et fristed for deg som er ung og muskelsyk, der du kan få utfordre deg selv i trygge omgivelser og utvikle deg til å bli sterkere på områder som vil gjøre diagnosen din mindre fremhevet. En muskelsykdom er ikke den du er. Den er bare en liten del av deg.

Hei, alle dere i FFMU! Håper dere alle sammen har hatt en fin sommer! Min sommer har vært veldig innholdsrik og jeg har opplevd utrolig mye! Dette blogginnlegget kommer til å handle om New York-turen min. Turen var en veldig spontan tur som vi bestilte omtrent en måned før avreise. Jeg og to assistenter som har blitt gode venner bestilte denne turen klokken 2 om natten. Vi tenkte at vi lever kun en gang og hadde lyst til å oppleve noe stort før begge to flyttet for å studere.

Dagen etter at jeg var ferdig med muntlig historieeksamen satte vi oss på flyet til New York direkte fra Gardermoen. Dette var min første lange flytur uten mine foreldre. Flyturen var på åtte lange timer, men det gikk utrolig bra og vi landet alle sammen trygge. Vi fikk god hjelp på flyplassen og satte oss i taxi til leiligheten vi hadde leid i New Jersey. Vi kom sent på kvelden og vi la oss derfor med engang vi ankom leiligheten.

Neste dag sto vi opp og ble overrasket over alle de utrolig høye bygningene. Vi bodde i 9. etasje, men bygningen hadde 40 etasjer og bassenget var i 8. etasje. Her var vi den første dagen og slappet av etter den lange turen. Litt utpå kvelden gikk vi rundt i området og så oss om. Vi bodde ett minutt fra matbutikken og fem minutter fra et kjempestort kjøpesenter. Vi var på dette kjøpesenteret to dager da vi likte oss godt her. Kjøpesenter hadde et godt utvalg av kjente butikker og det vi syntes var deilig var å slippe alle menneskene som var i den store byen New York, selv om dette også var en spennende og overveldende opplevelse.

Noen dager etter kom min gode venninne Savhanna som jeg ikke hadde sett på et helt år! Hun hadde tatt toget fra en liten småby i Virginia sammen med hennes 50 år gamle pappa og en assistent. Jeg og Savhanna har vært venner i flere år. Hun har samme sykdom og vi møttes for første gang i fjor sommer da jeg og familien min bodde en uke hos hennes familie i Virginia. Dette var veldig gøy og vi har siden holdt kontakten via sosiale medier.

Foreldrene til Savanna overrasket henne med denne turen en uke i forveien. New York har alltid vært hennes største drøm og jeg synes det var gøy å få oppleve byen sammen med henne. Vi gjorde masse gøy sammen og var blant annet på Imagine Dragons-konsert på Madison Square Garden. Dette var en av de kuleste konsertene jeg har fått opplevd og det var utrolig å få være på en av verdens mest berømte konsertarenaer. Jeg og mine to venninner dro også opp til Empire State Building for å ta noen kule bilder i 82. etasje. Vi fikk komme forbi hele køen og følte oss som noen veldig viktige personer. Dette var litt stas. Jeg fikk også krysset ut “Piknik i Central Park” på bucket listen min og laget masse minner.

Alt i alt synes jeg at New York turen vår var en suksess og jeg gleder meg til å fortelle dere om mine neste reiser og eventyr!

Skrevet av Tonje

Hva er frihet egentlig? For meg er det muligheten til å være meg selv – på alle måter. Men hvem er jeg? Jo, jeg er en glad og smilende jente som liker å dra ut på eventyr, men som også kan sitte hjemme en dag å være smågretten. Og begge deler kan jeg gjøre – selv om jeg har et fysisk hjelpebehov i hverdagen. Jeg har brukerstyrt personlig assistanse, BPA, og det gir meg frihet til å leve.

Hvorfor forteller jeg deg at jeg både er glad og gretten? Vel, egentlig bare for å få frem at jeg også er et menneske med menneskelige følelser og behov. Hver og en av oss er forskjellige, men likevel så like. De aller fleste av oss er glade, gretne, lei oss, stolte, sinte, frustrerte, motiverte og umotiverte. Samtidig er det en del av befolkningen som har fysiske hjelpebehov i hverdagen der man er avhengig av andre mennesker. Betyr det at man skal slutte å være seg selv? At man skal slutte å ha håp og ønsker for fremtiden og livet generelt? At man skal visne bort og miste sin egen personlighet? Nei, absolutt ikke!

Jeg har et stort hjelpebehov og har derfor assistenter sammen med meg hele døgnet, for jeg er temmelig hjelpesløs uten. Jeg har folk rundt meg hele tiden. Jeg er aldri alene, og på en måte kan det høres ut som at jeg er mer fanget enn fri. De aller fleste vil nok kjenne på den følelsen hvis de prøver å se for seg et liv uten alenetid – uten rom til å være kun med seg selv og sine tanker. Jeg har selv tenkt på det flere ganger, men hver gang innser jeg at det ikke er sånn livet mitt er. Jeg er ikke fanget på grunn av mitt assistansebehov. Jeg er fri på grunn av at jeg har disse menneskene rundt meg, fordi de er årsaken til at jeg kan være meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvis jeg vil dra en tur til byen og shoppe, så kan jeg det. Hvis jeg vil ligge hjemme på sofaen og glane på tv, så kan jeg det. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, nettopp fordi jeg har assistenter som sørger for at det er mulig. På egenhånd hadde jeg ikke kommet meg noen veier. Jeg hadde ikke engang kunnet lage meg middag eller gått på toalettet. Jeg er totalt avhengig av assistenter i livet mitt. Og det som er så fint med BPA, er at man kan velge selv. Man kan velge hvem assistentene skal være og man kan velge hva de skal gjøre. Det betyr blant annet at man kan velge et menneske som passer ens egen personlighet, noe som er helt avgjørende for om man skal kunne være helt seg selv eller ikke.

I mitt tilfelle har jeg assistenter som også har blitt gode venner av meg – nettopp fordi jeg valgte noen som matchet min personlighet. Jeg er omgitt av personer som ikke bare hjelper meg med de fysiske tingene jeg ikke kan gjøre på egenhånd, men som også forstår at jeg er like menneskelig som alle andre. De forstår at jeg har både gode og dårlige dager. At jeg i blant kan være sprudlende glad og prate masse, mens andre ganger er jeg i dårlig humør og vil ha det stille rundt meg. De forstår det, og de aksepterer og respekterer det.

Mine assistenter gir meg ikke bare frihet til å gjøre hva jeg vil og dra hvor jeg vil. De gir meg også frihet til å være meg selv fullstendig – både fysisk og mentalt.

Tekst: Malin F. Pedersen, leder i FFMU

Foto: Adriana Maciuch

I vinter pakket jeg kofferten, tok med meg skiutstyr og reiste 3 uker til høyfjellet for å delta på mitt syvende rehabiliteringsopphold ved Beitostølen Helsesportsenter. For de av dere som ikke er kjent med stedet vil jeg fortelle kort om det nå. Beitostølen Helsesportsenter er et av fem rehabiliteringssenter i Norge som ligger i Valdres. De har hovedfokus på fysisk aktivtet basert på ulike funksjonsnivå. Med tett oppfølging av eget tverrfaglig team får du et individuelt skreddersydd treningsprogram som passer deg og ditt funksjonsnivå. Aktivitet og deltagelse gjennom livet er mottoet deres, og dette stemmer på en prikk for her har du muligheten til å teste ut aktiviteter som kan hjelpe deg og gjøre aktivitetshverdagen hjemme litt enklere. Og tro meg, du trenger ikke være en idrettsutøver eller topptrent for å søke opphold her. Du reiser hjem etter tre uker med mye kunnskap og følelsen av å være ganske så støl kan jeg garantere deg, men hvem vil ikke like den følelsen? 

Som tidligere nevnt reiste jeg nå da opp på mitt syvende opphold. Jeg husker dagen så utrolig godt fordi jeg hadde gått og gledet meg i ukesvis. Bilen var pakket og jeg følte jeg hadde flyttelass til å være borte i 6 måneder, men som jenter flest blir det alt for mye klær når man gjerne skifter flere ganger om dagen. Kjøreturen tar 3,5 time fra Asker og sommerfuglene i magen øker bare mer og mer jo nærmere jeg kommer opp i fjellluften, jo mer kjenner jeg at dette gleder jeg meg til. Jeg mener, det er jo en grunn til at dette er min syvende gang. 

Jeg parkerer bilen og går inn dørene til resepsjonen, blir møtt av en hyggelig sykepleier som skal vise meg rommet mitt for de neste ukene, bærer alt for mye bagasje inn og tenker spent på hvordan gruppen min vil være. Hva slags type mennesker vil jeg treffe og hvilke forventninger sitter jeg med? Hva vil jeg fokusere på mens jeg er her oppe?

De første dagene går stortsett med til mye dødtid og samtaler med lege, sykepleier, idrettspedagog og fysioterapeut. Så starter alvoret med tre treningsøkter om dagen, sove, spise og trene og være sosial innimellom øktene. Du går sakte inn i en boble og venner deg til ting ganske så fort. Et av hovedmålene mine var Ridderrennet. Flaks for meg så startet jeg mitt opphold under ridderennsuken. Jeg skulle pigge 2 km på under 25 minutter hadde jeg bestemt meg for. Jeg hadde min aller første langrennstid to dager før selve ridderrennet på lørdag. I knallsol og 20 minusgrader sammen med en ledsager får jeg startnummer og stiller til start. Adrenalinet pumper og sangen “Rosa Helikopter” spilles over høyttaleranlegget. Jeg sitter i kjelken og starter og pigge på. Selve løpet husker jeg ikke så mye av, men jeg husker at tiden min når jeg kom i mål var 20 minutter og 12 sekunder. 

Ganske så fornøyd frøken, men veldig sliten som kom i mål på den tiden hun hadde bestemt seg for. Kvelden ble feiret med resten av gruppen på hotellet sammen med gode venner. 

De resterende ukene gikk ganske så fort forbi, med rutiner. Man lever og ånder for trening der oppe. Så dagene går sin vante gang. En typisk dag på helsesportsenteret vil se slik ut: 

08.00: Frokost.
09.00: Utetrening.
10.00: Hviletid.
11.00: Innetrening. 
12.00: Lunsj.
13.00: Hvile.
14.00 Fellestrening.
16.00: Middag.
18.45: Kveldsmat. 

​

Sånn går dagene fra mandag til lørdag. Nå sitter du sikkert og tenker at dette vil jeg så absolutt ikke bli med på, fordi jeg har ikke et eneste treningsben i kroppen, og rehabilitering er ikke sånn jeg har sett det for meg. Men tro meg, det ser mye verre ut enn det det er. Jeg vil absolutt anbefale deg og sjekke det ut. Du får muligheten til å bli kjent med mennesker med ulike diagnoser, men som har mye fellestrekk med deg. Beitostølen har også egne diagnoseopphold for muskelsyke både for barn, ungdommer og voksne. Mer om dette kan du lese på www.bhss.no. For å søke deg opp tar du kontakt med din fastlege eller nevrolog. 

Når oppholdet nærmer seg slutten kjenner jeg at det skal bli godt å komme hjem til egen seng – selv om det blir kjipt og lage mat igjen selv da. Jeg reiser hjem med enda mer kunnskap om hvilken trening som fungerer som meg, nye hjelpemidler som skal søkes på og nye bekjentskap som er blitt stiftet. Legger ved noen bilder fra oppholdet mitt som viser en ganske variert hverdag. Jeg var kjempeheldig som fikk nyte påsken i høyfjellet med knallvær, og gleder meg masse  til neste gang jeg skal på rehablitieringsopphold på Beitostølen. Stedet der ingenting er umulig, det umulige tar bare lengre tid. 

Håper dere nyter sommeren hvor enn dere er 🙂 

Sprek hilsen fra  
Ingebjørg Larsen Vogt  

Hei. Som styrets yngste medlem har jeg fått i oppgave å skrive om hvordan jeg har opplevd min russetid. Russetiden min har vært fylt med mange forskjellige inntrykk og opplevelser, både positive og negative. Det har vært en del utfordringer, men jeg har alltid klart å gjøre noe for å føle meg bedre. Det å være muskelsyk og russ er ikke bare bare, og det er mange ting som må klaffe.

Russetiden er noe jeg har gledet meg til helt siden jeg startet i 1.klasse på videregående. De fleste på studiespesialisering startet allerede da å planlegge russetiden, men de i min klasse som gikk medier og kommunikasjon var det få som brydde seg noe særlig før i slutten av 2.klasse. På daværende tidspunkt hadde jeg bestemt meg for å starte i en ny klasse på det 3.året og regnet med at vi i den nye klassen kunne lage vår egen gruppe.

Da jeg begynte 3.året fant jeg raskt ut at de fleste hadde en gruppe de tilhørte, og jeg startet å se på mulighetene for å bli med i noen av dem, men så traff jeg ei venninne som skulle være russ som heller ikke hadde en gruppe. Sammen startet vi gruppen med dekknavnet Pineapples. I starten var det bare oss, noe som gikk greit. Jeg klarte å overtale pappa til å bruke min private bil som russebil. Russebilen pyntet vi med klistremerker vi hadde bestilt på nettet, og jeg synes den ble ganske bra. Vi installerte også diskolys så det ble god stemning i bilen når disse var på.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter hvert som russetiden nærmet seg fikk vi forespørsel om to nye medlemmer. Dette sa vi selvfølgelig ja til, selv om han ene var fra Fredrikstad og hun andre hadde jeg ingen kjennskap til. Det var her vi byttet navn til Barbiedolls, og bestilte en profesjonell russelogo, samt diverse effekter.

Vi i Barbiedolls prøvde med jevnlige mellomrom å planlegge russetiden. Vi fikk tak i billetter til Tryvann, og fikk sponset hotell. Selv om vi var en gruppe var det vanskelig å finne tid der alle kunne bli med. Dette førte til at det kun var 3 av oss som dro på rulling første dagen i russetiden, og 2 av oss dro til Oslo for å dra på Tryvann. På grunn av snø og dårligere værforhold ble Tryvannfestivalen utsatt, og vi ble utrolig lei oss for det, men vi dro til Oslo for å prøve å ha det gøy uansett.  

Helgen i Oslo ble gjennomført til tross for litt diverse utfordringer. Hotellet vi fikk sponset var veldig bra, da jeg fikk et stort nok rom til at vi kunne være samlet. Planen var egentlig å gå ut på et diskotek på fredagen, men utestedet hadde trapper opp til heisen. Dette gjorde at jeg ikke kunne bli med de andre inn, så jeg dro tilbake til hotellet. Hun ene venninnen min traff noen hun kjente i Oslo, så hun var en stund med de før hun kom tilbake på hotellet. Selv om det ble en sen kveld stod jeg opp tidlig for å dra til Sverige. Planen var at vi begge to skulle dra, men hun hadde hangover, så da dro jeg sammen med en venninne som var assistent for helgen.

Jeg deltok også på landstreffet i Stavanger. Flere har sikkert sett avisartikkelen om hva som skjedde. Heldigvis fikk Stavanger Aftenblad kontakt med de som styrer landstreffet slik at de ordnet en nødløsning for oss tre som satt i rullestol på lørdagen, men hele fredagen var mislykket. Et så stort arrangement burde være mye bedre på tilrettelegging og informasjon. Så jeg håper de har tatt til seg kritikken, og kan gjøre det bedre igjen neste år. Totalt sett var det en veldig kjekk helg sammen med to venninner som ikke er med i samme russegruppe.

Det å være muskelsyk og trenge hjelp hele tiden er ikke alltid like lett. Helgen etter landstreffet i Stavanger var planen at vi skulle dra til Bergen på landstreffet der. Hun ene assistenten som skulle være med ble syk, så det endte med at jeg bare var hjemme den helgen. Venninna mi som skulle bli med meg til Bergen, dro heller til Oslo for å være med han fra Fredrikstad på Tryvann. Selvfølgelig synes jeg det var kjekt at de fikk oppleve Tryvann, men samtidig var det dumt at jeg ikke kunne være med.

Selv om russetiden ikke gikk helt etter planen har jeg alltid funnet andre medruss å være sammen med. Jeg og bestevenninnen min dro sammen på FFMU kurset i april. Denne helgen gjorde vi 24-timers knuten. Vi brukte konferanserommet som FFMU hadde booket for helgen til vår egen nattklubb. Vi satte på russemusikk og spiste kveldsmat kl. 06.00. De fleste av dem som jobbet på hotellet synes det var morsomt, og spurte dagen etterpå om det hadde gått fint. Vi sov begge to timer den natten, noe vi begge merket utover ettermiddagen og kvelden.

16 og 17.mai var heller ikke slik man skulle sett for seg. 16.mai fikk jeg ingen til å jobbe, og på 17.mai var det ingen medruss som inviterte meg med på det de skulle. Jeg tilbrakte dagen sammen med familien, noe som var veldig koselig, selv om jeg følte at jeg gikk glipp av noe.

Jeg anbefaler alle som kan være russ til å være russ, men jeg ville ha planlagt russetiden med backup planer slik at du ikke sitter igjen. Jeg anbefaler også å ha en gruppe med flere medlemmer, slik at det alltid er noen som har mulighet til å bli med. Det er også lurt å være sammen med de du går i klasse med, og ikke noen som har et friår. De fleste i russegruppen min hadde et friår, noe som gjorde at de bare kunne ta seg fri og bli med på russetreff andre steder i Norge. De tenkte ikke noe på skole, mens jeg måtte dra hjem for å ta forskjellige prøver.

Skrevet av Tonje Larsen

Som du sikkert leste i overskriften, så måtte vi i FFMU-styret endre litt på disse ordene til vårt blogginnlegg. Vi var nemlig noen få stykker som hadde lyst og mulighet til å være med på dette, men hva skjedde? Jo, hun ene klarte ikke å stå opp så tidlig, hun andre forsov seg, og hun tredje.. Vel, hun prioriterte en romantisk frokost med kjæresten, men poenget er uansett at ingen av oss kom oss dit og hovedårsaken var at søvn kom i veien. Vi var derfor ikke særlig synlige. Men hva skal vi si? Vi er unge. Vi trenger mye søvn (og vi er fulle av kjærlighet). Ikke sant?

Men det betyr jo ikke at vi ikke er både stolte og sterke. Vi er nemlig det, selv om vi ikke deltok i paraden. Denne dagen handlet om noe viktig, noe jeg vil tørre å påstå at alle i FFMU brenner for. «Likestilling», et stort og betydningsfullt ord. Vi er kanskje funksjonshemmede, men det gjør oss ikke mindre verdt enn andre. Målet med en dag som denne var å bli sett – å bli sett for den vi er. Hvem vi er som person; unike, ulike individer som bare vil leve livet – akkurat som de funksjonsfriske gjør. Vi er jo også mennesker, og jeg tror det er det som gjør at folk deltar i paraden. Vi er stolte av å være en del av menneskeheten, og vi har blitt sterke fordi menneskeheten ikke alltid ser at vi er det. Og derfor synliggjør vi oss for å vise nettopp det! «Jeg er funksjonshemmet. Du er funksjonsfrisk. Men vi er begge mennesker.», vil jeg påstå er budskapet.

Jeg var hun som ikke klarte å stå opp såpass tidlig for å være med i paraden. Jeg måtte ha stått opp rundt 07:00 for å rekke det, og det funker ikke for meg. Jeg ville vært som en zombie i den paraden og det tenkte jeg var best å unngå. Men jeg ønsket likevel å delta på litt av dette, så jeg dro på Stolt Natt. Her både gikk vi på den røde løperen og ble fotografert titt og stadig (må innrømme at jeg følte meg litt som en superstjerne egentlig). Og atmosfæren der var helt fantastisk! Jeg tror dager som denne gjør noe med oss. Vi blir nok enda stoltere og enda sterkere av å være samlet på slike arrangementer. Jeg så meg rundt på området der nede ved havet og alt jeg så var mennesker som glødet livsglede! Det var smil og latter overalt. Men det er jo ikke rart! Denne Independent Living-festivalen handlet om nettopp det å feire livet, og denne feiringen var virkelig bare helt topp! Her var det både inspirerende taler fra personer som har gjort en stor innsats for å skape likestilling, morsomme show fra mennesker som ikke tar seg selv høytidelig og mye god musikk. Stemninga var til å ta og føle på. Alle så ut til å storkose seg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg synes dette var et vellykket arrangement og jeg gleder meg allerede til å være med til neste år! (Og da skal vi se om ikke vi kjærlighetsfulle trøttinger i FFMU-styret kan klare å komme oss ut og delta hele dagen…)

Tekst: Malin F. Pedersen, leder i FFMU

Foto: Adriana Maciuch og Nikolai Raabye Haugen

Hei, alle dere flotte mennesker!

Våren er endelig her og sola stråler på himmelen. Man blir både glad og inspirert av slikt, og dette merker vi også godt i styret. Vi har nå bestemt oss for å prøve å bli mer aktiv her på bloggen, så nå satser vi på at vi kan legge ut et nytt innlegg hver onsdag. Og her trenger vi DIN hjelp! For at vi skal kunne fylle bloggen med herlig, nyttig og tankevekkende lesestoff, så må vi jo faktisk ha litt innhold. Dette innholdet håper vi at du kan gi oss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi ønsker at bloggen skal være både engasjerende, inspirerende og fascinerende, og dette vet vi at medlemmene våre er. Vi vil nå at alle skal være med på å gjøre denne bloggen levende. Har du vært på reise, enten en sydentur, en lang roadtrip eller bare besøkt nabokommunen? Lag et lite reisebrev, ta noen bilder og send det til oss! Har du grønne fingre, slik at både hus og hage ser ut som en jungel? Send oss bilder og fortell hvorfor du synes planter er gøy! Har du vært på en kul konsert, besøkt et museum eller gått en tur i parken? Vi vil ha det også! Er du kreativ, full av store tanker og drømmer, eller har du noe på hjertet du vil dele? Send inn! Vi vil ha alt som viser at vi – vi unge muskelsyke – lever livet! Og det å leve er ikke alltid enkelt. Vi mennesker har både oppturer og nedturer, og derfor ønsker vi ikke bare glade solskinnshistorier. Nei, vi ønsker også å høre om utfordringer du møter på, hva som gjør livet ditt litt vanskelig og hvordan du løser det.

Livet går opp og ned, men vi lever. Og for å gjøre bloggen levende, så trenger vi liv! Vi ønsker derfor å oppfordre dere til å bidra med det dere kan. Tekst og bilder sendes til [email protected] – og husk å skrive “Innsending” i emnefeltet. Et blogginnlegg må inneholde minimum 300 ord og minimum 1 bilde. 

Og har du en historie eller tanke du vil dele, men føler at du ikke har nok skriveferdigheter eller lyst til å skrive? Ta kontakt med oss! Vi har folk i styret som brenner for å skrive, så vi hjelper gjerne!

Til slutt vil jeg avslutte med å ønske deg en super sommer! Nyt livet!

Hilsen Malin F. Pedersen, leder i FFMU