Dette er en del av vår miniserie med innlegg om muskelsyke foreldre. Her får du et lite innblikk i deres hverdag og alt familielivet har å by på! Gikk du glipp av forrige blogginnlegg fra foreldreserien, så kan du lese om Hilde, mamma til Tilde her!
Jeg fikk spørsmål for en stund siden om jeg ville skrive et innlegg og det å være forelder med muskelsykdom. Og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har tenkt utrolig mye på hva jeg skal skrive om akkurat det.
Det er ikke til å stikke under en stol, at det å være forelder er en av de tyngste jobbene en kan ha, selv med to friske foreldre. Men når du da krydrer tilværelsen med muskelsykdom og en ekstremt aktiv gutt så kan dere vel skjønne selv at det gikk en kule varmt av og til. Hadde sønnen min hatt ett par ekstra symptomer så hadde han fått diagnosen ADHD, og det var ikke energi som manglet der for å si det sånn. Jeg har også oppdratt denne gutten alene i alle år, så hvis du syns jeg har lite hår på hode så vet du nå hvorfor.
Neida, han var en flott gutt med mye omsorg og ekstremt morsom til tider, jeg har ledd mye. Da de skulle ha sirkus i barnehagen, så ble han klovn, det passet han midt i blinken for å si det sånn.
Jeg føler jeg har vært utrolig heldig med et barn uten kolikk, godt sovehjerte og generelt sett et stort hjerte, men også noen ekstremt raske bein haha. Jeg lo ikke når han var liten, men jeg ler nå, når vi skulle noen steder, så kunne han ikke gå, han skulle løpe. Ja, altså med muskelsykdom som jeg ikke fikk diagnostisert før han fant ut at løping egentlig var litt slitsomt i en alder av sånn 8 år eller noe, i tillegg til en dårlig hofte så var det ikke bare bare å henge med for å si det sånn. Det endte med at han løp og når jeg følte han hadde løpt langt nok så ropte jeg og han snudde, kom løpende tilbake og rundt meg og fremover igjen til jeg ropte igjen, og sånn holdt han på til vi kom fram, og dette var en daglig greie for jeg hadde ikke sertifikat før sønnen min var 8 år heller. Så ja, her var det mye energi som skulle ut så jeg måtte være ganske oppfinnsom til tider.
Jeg lekte ofte gjemsel med han, han lette og jeg listet meg etter han og dette kunne foregå lenge, tilslutt lo jeg godt og han fant meg. Men har også vært mye annet gøy og vi har kost oss masse sammen, det fineste jeg noen gang har gjort for meg selv var å få barn, til tross for hvor sliten jeg har vært.
Visste som sagt ikke at jeg var muskelsyk før sønnen min var ca. 8 år og jeg selv var rundt 29 år, noe som utgjorde at jeg har kranglet og stått imot et ganske tung grodd system uten hjelp i alle år. Bare det å få sønnen min utredet for ADHD var et problem, og det å få hjelp i og av skolen var et enda større problem. Han har ikke fått hjelp på skolen og alt har vært mitt ansvar, så mine dager bestod ofte av mye søvn når ungen var i barnehage/skole uten at jeg skjønte hvorfor. Men fatigue og energiøkonomisering er to ord som ga meg mye mening da jeg var på mitt første kurs i min egen muskelsykdom. Men siden da har også andre ting med min egen helse falt på plass og jeg har kunnet fungere bedre, fikk med hjelp av ei venninne i FFMU hjelp å søke assistent bl.a. Men har blitt avspist med hjemmetjeneste og det fungerte greit i starten, bare litt hjelp er bedre enn ingenting tenkte jeg, men dette er ikke helt det jeg trenger og er nesten like tungvint som å gjøre alt selv men får avvente litt til jeg kanskje har en annen løsning tilgjengelig.
Men tilbake til foreldrebiten, som sagt så var sønnen min ekstremt aktiv og jeg har vært det motsatte på grunn av min helse men på mirakuløst vis så har vi klart oss veldig greit likevel, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å beholde barnet mitt når jeg oppdaget at jeg var gravid. Faren hans har vært der altså, men dessverre har han bodd ganske langt borte alltid, så sønnen min var/er med faren når det er ferier og sånt.
Nå er sønnen min straks 16 år og det er utrolig rart for det føles som i går at jeg hadde en aktiv gutt som kunne halvveis rundt jorda før jeg hadde kommet meg til butikken og det føles som i går, da han ble kjempe sint hver gang vi prøvde å lære han å sykle uten støttehjul og ikke fikk til. Men da han fikk besøk av kompisen som var året yngre som kunne sykle og han syns det var så urettferdig og ble sinna og satte seg på sykkelen og bare sykla, da kunne han det visst. Han er nå i gang med å ta sertifikat til lettsykkel og det er ganske surrealistisk å tenke på at det er 10 år siden han ble sint og lærte seg selv og sykle.
Alt i alt, tungt som rakkern, men uten tvil den fineste jobben jeg noen gang kunne hatt, og gutten er en snill, god, omtenksom gutt med respekt for alle rundt seg, og jeg er så absolutt veldig stolt av den flotte gutten han har vært og er blitt i dag.
Dette er en del av vår miniserie med innlegg om muskelsyke foreldre. Her får du et lite innblikk i deres hverdag og alt familielivet har å by på! Gikk du glipp av forrige blogginnlegg fra foreldreserien, så kan du lese om Lines liv som 2barnsmor her!
Jeg er mamma til Tilde. Jeg er ikke som hvilken som helst mamma som du kanskje ser hente og bringe i barnehagen. Du ser meg gjerne susende på hjul inn til barnehagen gjemt under en diger paraply med 3 åringen på fanget. Det må kanskje se litt komisk ut når vi plutselig kommer frem fra paraplyen og smiler og ler fordi veien var humpete og full av søledammer.
Jeg har nå vært mamma i over 3 år, oppover bølgedaler og nedover bølgedaler- slik som for alle andre foreldre. En ting er annerledes, jeg sitter i rullestolen min store deler av dagen, og det er det mest naturlige for min datter. Fra hun var liten og begynte å klatre, så mestret min datter tidlig det å komme seg trygt opp på fanget mitt. Jeg har alltid et fang ledig om veien blir litt lang og beina hennes tunge.
Noen begrensninger har vi med tanke på hva vi kan finne på samme alene men jeg liker å fokusere på alt det kjekke vi kan finne på: vi kan lese bok, perle, male, leke med play dough. Når hun vil klatre i klatrestativ, trenger støtte i en rutsjebane eller går i skogen på jakt etter kongler så trer assistent eller pappaen hennes frem .
Når vi begynte i ny barnehage i høst var det flere barn som ble interessert i rullestolen min, jeg synes det er helt supert at de undrer seg og spørre meg hvordan/hva/hvordan. Alle er vi forskjellige og alle har vi plass i samfunnet. Jeg tror at noen foreldre blir litt engstelige når barnet deres stiller meg spørsmål uten at vi har snakket sammen før, men de har ingen grunn til å bli engstelige, jeg svarer og forklarer mer enn gjerne om det barnet spør om tilpasset barnets alder. Jeg glemmer ikke han gutten som med store øyne sa til faren at han ønsket seg en slik rullestol, fordi den nok kan kjøre super fort! Og da svarer jeg med ;” ja, den kan kjøre super-duper fort, men jeg er sikker på at du kan løpe enda fortere! “. Da lyste barnet opp og tok utfordringen på strak arm og løp av gårde for å vise hvor raskt han kunne løpe, faren sendte et blikk med takknemlighet før han småløp etter barnet sitt.
Alle barn speiler ting som skjer rundt de, og min datter kan finne på å sette seg i en liten gå-vogn hun har og trille bortover mens hun roper: “se på rullestolen min da!” Det er jo litt komisk og samtidig veldig bedårende at hun vil være like som mammaen sin. For henne er jeg den beste og kuleste mammaen.
Jeg har tenkt å være den kuleste mammaen til min datter, vertfall til hun blir 12-13 år, men da daler vel aksjekurser til alle foreldre litt nedover.
Jeg fikk i oppdrag å skrive et blogginnlegg om serier jeg vil anbefale. Det er nytt for meg å lage sånn type innlegg, men fordi jeg liker å skrive tok jeg utfordringen. Siden jeg velger serier utifra humør kan det variere veldig hva jeg ser på. I blant vil jeg se en serie der jeg må tenke litt, andre ganger vil jeg ha det totalt motsatte. Og veldig ofte vil jeg bare ha en god sykehusserie! De blir jeg aldri lei av.
Hvem liker vel ikke en god sykehusserie? Det finnes mange ulike der ute, men høyest på min liste står “New Amsterdam”. Serien legger stor fokus på faktiske problemer i helsevesenet i dag, og en av hovedkarakterenes oppgave er å finne løsninger for å fikse de. Her får man alt man ønsker seg i en ordentlig sykehusserie. Drama, kjærlighet, nervepirrende scener, og ikke minst; flotte karakterer som du skulle ønske du kjente i virkeligheten! Jeg jubler hver gang det kommer en ny sesong. Du finner den på både Viaplay og Netflix.
The Resident (2018-)
Som “New Amsterdam” viser også “The Resident” problemer og utfordringer i dagens helsevesen, men her vil jeg påstå det vises på en mer brutal måte. Her ser vi tydelig at svikt i helsevesenet skader mennesker. Men med gode karakterer i serien får vi også håp. Her strekker alle seg langt for å forbedre ting. Samtidig har serien også karakterer som viser at én person kan utrette mye, både på godt og vondt. Hver sesong gir deg noe nytt å irritere deg over, som gjør at du bare må se videre for å finne ut om de klarer å fikse det. En desidert favoritt hos meg! Den ligger på Disney+.
Bless This Mess (2019-2020)
Min neste anbefaling oppdaget jeg i sommer. Den heter “Bless This Mess” og ligger på Disney+. Serien handler om et ektepar som arver en falleferdig gård og flytter dit. De har ingen erfaring med livet utenfor byen, og må derfor lære seg gårdsdrift fra grunnen av når de bestemmer seg for å få gården i live igjen. Dette viser seg å ikke være så enkelt, noe som byr på mange underholdene scener. Med flere rare og unike karakterer ble serien en glede å se på. Sesong 1 hadde ikke så mange episoder, men jeg var glad da jeg oppdaget at sesong 2 hadde flere. Dessverre ser det ut til at sesong 3 ble kansellert. Det var skuffende, for jeg hadde håpet på mer. Men vil du ha litt enkel humor og samtidig en serie som føles ekte, med kjærlighet, vennskap og en hverdag man kan leve seg inn i, kan du i det minste kose deg med de to sesongene som finnes.
Harrow (2018-)
Fra komedie til drama. “Harrow” er min favorittserie. Den handler om en rettsmedisinsk patolog som strekker seg langt for å finne dødsårsaken til ofre som kommer inn. Han løser saker som andre står fast i. I tillegg har hovedkarakteren hemmeligheter som blir avslørt underveis. Serien er både spennende, underholdende og umulig å forutse handlingen i. Sistnevnte er nok årsaken til at jeg liker den så godt. Akkurat når man tror man vet hva som skal skje videre snues alt på hodet. Her må man rett og slett bare fortsette å se for å finne svaret. Den ligger på TV2 Play.
Atypical (2017-2021)
Min neste anbefaling er “Atypical” som du kan finne på Netflix. Serien handler om en 18-åring med autisme og hans familie. Serien imponerte meg, for de har klart å lage en fin og ekte handling om utfordringene rundt det å være autist og det å være foreldre, søsken, venn og kjæreste med en som har autisme. Serien viser at man kan oppnå mye bare man gir det et forsøk. Man blir glad i alle karakterene på ulike måter, noe som gjør at man bare vil se mer og mer. Med humor og glede har de skapt en serie jeg skulle ønske var uten avslutning. Dessverre kommer det ingen sesong 5. Men dette er en av få serier jeg faktisk kunne sett igjen, så jeg kan glede meg over det.
Gilmore Girls (2000-2007)
Mine andre serietips har vært av nyere dato, men jeg må jo få med “Gilmore Girls” også. Denne serien kom i år 2000, og er bare ordentlig koselig. Den handler om en mor og en datter og livet rundt de. Lorelai og Rory er to helt spesielle karakterer, i tillegg til flere morsomme og unike karakterer i serien. Det er lett å leve seg inn i hverdagen deres og man vil bare se mer og mer. En skikkelig godserie! Her har vi timesvis med underholdning. Og har man først sett hele serien må man jo også få med seg oppfølgeren “Gilmore Girls: A year in the life” fra 2016. Begge finnes på Netflix.
Jeg er ganske sær og kravstor til tv-serier. Jeg orker ikke noe helt overfladisk. Det må føles litt ekte, nært og det må gi meg noe. Seriene jeg har tipset om her er serier som har gitt meg noe. Jeg håper mine tips gir deg noen timer underholdning og kos!
Dette er en del av vår miniserie med innlegg om muskelsyke foreldre. Her får du et lite innblikk i deres hverdag og alt familielivet har å by på! Gikk du glipp av forrige blogginnlegg fra foreldreserien, så kan du lese om Rebeccas tanker om å være muskelsyk mor her!
Jeg heter Line, har SMA 3, og er mamma til Mille på 4 år, og Yuna på nesten 9 måneder. Å være småbarnsmor en ingen dans på roser, men det er er helt fantastisk selv om enkelte dager en tyngre enn andre. La meg fortelle om min oppturer og nedturer i foreldrerollen. La meg starte fra begynnelsen. Den 30. mai 2017 ser jeg 2 streker på en pinnen jeg nettopp har tisset på. En surrealistisk drøm går i oppfyllelse, og jeg skal bli mamma! Svangerskapet går egentlig veldig bra, og jeg har minimale ekstra utfordringer. Ja, svangerskapskvalme, bekkenløsning, halsbrann osv, det følger jo med. Kjipt og normalt. Jeg har skrevet 2 innlegg her på bloggen allerede hvor jeg skriver ganske detaljert om min første graviditet og fødsel, så jeg kommer ikke til å gå inn i detaljer om dette på nytt, men du kan heller lese disse innleggene her:
Disse innleggene skrev jeg når Mille var bare 6 måneder gammel, og siden har familien vår fått et nytt tilskudd, og mye har skjedd. Mille har vært en helt fantastisk baby, og en super liten hjelper etterhvert. Hun har tilpasset seg mine behov utrolig godt, og har skjønt at når ikke jeg kan gjøre noe selv, må hun trå til. For eksempel så kunne ikke jeg “ride ranke” med henne. Hun løste det med at hun sto over foten min mens hun holdt foten min opp med ene hånden, og den andre hånden hennes holdt jeg med hånden min for at hun skulle klare å holde balansen og ikke falle, og så hoppet hun selv. Jeg synes at dette er et veldig godt eksempel på hvor flinke barn er til å godta ting som de er og finne løsninger. Tenk om vi voksne hadde vært like flinke!
Dette bilde brukte vi for å annonsere at 3 skulle bli til 4.
La oss spole fremover til 12. november når jeg tisset på ny pinne og fikk to streker til. Vi hadde lyst å få et barn til, men sjokket var likevel like stort ved denne graviditeten når jeg fikk den positive testen, og lykken desto større. Mille forsto ikke så veldig mye med en gang, men skjønte mer og mer etterhvert som magen vokste og babyting kom i hus. Hun tegnet faktisk sin aller første familietegning når jeg var gravid hvor babyen i magen også var med. Selv om denne tegningen ikke ser ut som så mye for alle andre enn meg, så er dette en tegning som betyr utrolig mye for meg. Jeg har enda til fått gravert inn denne tegningen på smykket mitt som jeg bruker hver eneste dag.
Den store rundingen er pappaen, den mellomste er meg, og de to små en hun selv og babyen i magen. Man ser at hun har prøvd å tegne hår på meg og henne, og dette var første gang hun tegnet noe slik. Denne skal rammes inn i en fin ramme og henge på veggen.
Graviditeten gikk egentlig veldig bra. Jeg var mer kvalm i starten av svangerskapet enn forrige gang, men jeg var ellers i veldig god form egentlig hele veien. Tre uker før termin så fikk jeg litt problem. Jeg begynte å få vondt når jeg pustet, og tok kontakt med legen min. Det gikk ikke lenge før jeg ble innlagt fordi de fryktet blodpropp i lungene. Jeg fikk da beskjed om at jeg ikke skulle hjem før babyen min var ute, og at jeg kom til å bli satt i gang om litt.
Graviditetsbilde tatt 1 uke før fødsel.
Fødselsopplevelsen min denne gangen var heeeelt ulik min første fødsel. Jeg hadde spurt i forkant om det var mulig å slippe epiduralen denne gangen, og heller ta den ved behov, men legene ønsket at denne skulle settes inn på forhånd, og at jeg heller valgte selv om vi skulle aktivere den eller ikke. Så etter at jeg hadde startet igangsettelsen så skulle vi sette inn epidural. Det som skjedde da var at den gikk spinalt, og ga meg umiddelbart en ekstremt hodepine. Jeg greide ikke å sitte oppreist i det hele tatt, klarte ikke å se på tv eller telefon, klarte så vidt å spise. Og da låste kroppen min seg fullstendig. Jeg hadde i utgangspunktet 2-3 cm åpning når jeg kom til sykehuset, men det lukket seg fullstendig når jeg hadde så mye smerter, så vi var tilbake til 0 cm. Dagen etter så fant vi ut at epiduralen hadde sklidd ut, så den måtte vi bare fjerne. Det ble besluttet at vi ikke skulle sette inn ny, og heller sette inn under fødsel ved behov. Altså slik jeg ønsket det i utgangspunktet. De neste dagene bestod av venting og smerter, og lite annet. Etter flere lange dager så våknet jeg plutselig av at jeg trodde at jeg tisset meg ut. Etter en liten stund så skjønte jeg at det kanskje var vannavgang, og jeg vekte Kris og ringte i snora. Når jeg ble undersøkt så gikk resten av vannet. Det var utrolig mye vann, og det var ingen tvil i det hele tatt! Nå var det i gang.
Rett etterpå startet riene, og vi ble flyttet til fødeavdelingen. Videre gikk egentlig fødselen som en lek. Hodet var veldig vondt, så jeg lå med en kald klut over pannen og øynene stort sett hele tiden, men riene gikk veldig fint. Jeg sov mellom riene og tenkte aldri en gang tanken på å sette ny epidural. Plutselig kom en kraftig rie hvor jeg MÅTTE presse, og etter 2 press til så kom Yuna til verden. Det ble litt dramatikk med en gang fordi at jeg blødde kraftig og Yuna laget ikke lyd. Rommet ble fylt med leger, og de presset på magen min, ristet i babyen og prøvde å få kontroll på situasjonen. Jeg sluttet å blø raskt, og Yuna viste seg å være frisk og rask. Hun hadde rett og slett ingen grunn til å gråte og var bare fornøyd. Så fødselen gikk helt supert, og jeg kunne ikke hatt en bedre opplevelse. Og den følelsen man får etter en fødsel er helt ubeskrivelig. Selvsagt at du endelig får møte babyen du har lengtet så lenge etter, men også den superwoman-følelsen av at man FIKK DET TIL!!
Vi kjøpte en ny barnevogn denne gangen og lagde til et vognfeste som gjorde at jeg kunne trille Yuna alene. Og Mille elsket å være med, og denne sommeren var vi tre mye ute å trillet lange turer. En uforglemmelig sommer hvor jeg følte meg såå fri og selvstendig.
Tiden etter fødsel har vært både fantastisk og grusom. De 2 første månedene var perfekte, og jeg kommer aldri til å glemme den tiden. Mille elsket å være storesøster og passet så utrolig godt på Yuna. Jeg og Yuna jobbet knallhardt for å få til ammingen som jeg ikke fikk til med Mille, og vi fikk det til. Lykken jeg følte på var ubeskrivelig. Yuna var en snill baby og vi levde i vår egen lille boble. Men bobla sprakk etter 2 måneder når jeg plutselig ble blind på et øye og måtte legges inn på sykehus gang på gang og gå på medisiner som gjorde at jeg ikke kunne amme og måtte være mye borte fra familien min. I løpet av høsten ble jeg blind 3 ganger på det øyet før vi fant ut hva som var årsaken, og jeg fikk riktig behandling. Dette ødela dessverre veldig mye av nyfødt-tiden vår, men heldigvis hadde Kris permisjon slik at han kunne ta vare på barna våre.
Verdens beste storesøster som passer godt på lillesøster.
Vi hadde lenge tenkt på hvor vi ønskte å bosette oss, og bestemte oss i løpet av denne perioden at vi ønskte å flytte til mitt hjemsted, Vanylven. Vi ønskte å ha mer familie rundt oss, og vi ville bo på et sted som var trygt og godt for barn å vokse opp på. Så i desember så solgte vi leiligheten vår og flyttet til Vanylven, og nå skal vi bygge hus og slå oss til ro her. Jeg har lært så utrolig mye i løpet av de siste årene om hva som betyr noe her i livet. Det betyr ingenting om huset ser perfekt ut, eller hva andre tenker om meg. Det eneste som egentlig betyr noe for meg er at barna min skal være lykkelige og ha en mamma som er der 100%. Jeg kan ikke gjøre alt fysisk for dem, men jeg kan være der å heie på dem i sidelinjen og lære dem de viktige tingene i livet.
Er det en ting mine barn er eller blir gode på på grunn av meg så er det å ha omsorg for andre. La meg avslutte med å fortelle om en samtale jeg hadde med Mille nå i vinter etter at vi hadde flyttet til Vanylven. Mille satt på fanget mitt, og vi snakket om den nye barnehagen hennes og om alt mulig. Blant annet at jeg ikke kan kjøre på snø ute, og at jeg derfor ikke kunne være med ut å leke i snøen med henne, eller følge henne til barnehagen. Så sa jeg til henne at jeg hadde så lyst til å være med henne og se barnehagen. Svaret hun ga meg glemmer jeg aldri. Hun strøk meg på kinnet og sa “snart forsvinner snøen, mamma”
Hei! Jeg heter Ingrid Thunem, er styremedlem i FFMU, og styreleder i Unge Funksjonhemmede.
Unge funksjonshemmede er en paraplyorganisasjon med mange ulike medlemsorganisasjoner. Felles for disse er at de – som FFMU – representerer ungdom med funksjonshemming og kronisk sykdom. Unge funksjonshemmede arbeider overordnet for å sikre likestilling og deltagelse for alle.Jeg har alltid vært veldig engasjert og glad i å bidra politisk. Det var litt tilfeldig at jeg endte som styreleder i Unge funksjonshemmede, men jeg er veldig stolt over å ha blitt spurt.
Ved siden av å være styreleder i Unge funksjonshemmede er jeg leder i skeivt nettverk i Norges Handikappforbund. Hjertet mitt brenner derfor ekstra for skeive med funksjonshemming sine rettigheter. Jeg er selv skeiv og savnet lenge andre skeive funkis-forbilder. Gjennom nettverket håper vi å skape trygge gode møteplasser.
Mitt navn er Ole Haukom, 21 år, fra Lillesand men bor i Froland. Jeg har duschenne muskeldystrofi. Mine interesser er å se på fotball, spille el-innebandy og gaming. Jeg liker også å se på filmer og serier.
Når det gjelder selve oppsettet så har jeg to skjermer, en HP og en Asus skjerm, steelseries tastatur, finalmouse mus, hyperx headset og hyperx mikrofon.
Selv spiller jeg mest VALORANT, så det er jo et spill jeg vil anbefale. I tillegg vil jeg anbefale disse spillene som jeg har spilt mye: CSGO (counter strike global offensive), Fortnite og GTA 5 (grand theft auto V)
Jeg gamer fordi jeg spiller sammen med venner, det er sosialt og alle er like. Ingen tenker på om du er funksjonshemmet eller ikke. Og det er jo en hobby som jeg syns er veldig gøy. E-sport er jo den raskeste voksende sporten i verden.
Dette er en del av vår miniserie med innlegg om muskelsyke foreldre. Her får du et lite innblikk i deres hverdag og alt familielivet har å by på! Gikk du glipp av forrige blogginnlegg fra foreldreserien, så kan du lese det her!
Å være forelder og ha ansvaret for barn kan være vanskelig nok for de fleste. Som mamma med muskelsykdom blir det fort noen ekstra utfordringer langs veien.
Jeg fikk mitt første barn i 2015, ei lita jente. Alt var gjort klart og jeg hadde sett for meg og planlagt permisjonstida. Jeg hadde 100% stilling i en offentlig etat, og skulle ha permisjon lik alle andre. Først skulle jeg ta ut mammapermen og fellesperioden, før far skulle til pers på slutten. Jeg har aldri tenkt på at det skulle være noe problem å få barn bare fordi jeg var muskelsyk. Man må bare finne de riktige teknikkene. Situasjonen min er at jeg kan gå litt innendørs, men bruker rullestol ute. Jeg er ganske svak i armer og ben, og sliter derfor med å løfte og balansen er dårlig.
Vi hadde skaffet en fin vogn jeg også kunne bruke inne, fått stellebord og seng fra hjelpemiddelsentralen og kjøpt badekar med stativ, slik at jeg kunne ta meg av disse oppgavene. Visst var jeg forberedt på at det skulle bli våkenetter og skriking, men det ble en skikkelig reality check da ungen kom.
Her føler jeg min historie er litt Murpy’s lov; Alt som kan gå galt, vil gå galt. Det ble bestemt tidlig at jeg skulle ha planlagt keisersnitt. Jeg var diagnosert med muskelsykdommen Central Core Disease, hvor narkose er ekstra risikabelt. Siden det var uklart om jeg kunne klare en vanlig fødsel, var derfor denne løsningen å foretrekke. Jeg ble først veldig syk etter keisersnittet fordi jeg fikk spinalhodepine, og ikke kunne sitte eller stå opp den første uka uten å bli svimmel og kvalm. Babyen hadde litt lav fødselsvekt, men nektet å die så vi måtte over på flaske. Dette ble en nedtur for meg, fordi jeg var innstilt på å amme og vi hadde selvfølgelig ikke kjøpt inn flasker eller morsmelkerstatning. Hun måtte ha mat hver 3. time døgnet rundt. I tillegg fikk hun kolikk og skrek i timesvis i strekk.. Hun utviklet spisevegring og favorittside, og ville bare bli bært. Jeg tror en slik opplevelse kan sette en støkk i de fleste, men når man mangler styrke i tillegg, så ble det ekstra vanskelig. Jeg klarte ikke å bære henne, jeg fikk ikke til å trille tur slik at hun kunne sove i vogna. Hun skulle bare sove oppå meg, som resulterte i at jeg hverken fikk gått på do eller spist mat i løpet av dagen. For når babyen sover, så sitter man stille!
Det hele kulminerte i at far overtok permisjonen og jeg ble sykmeldt. Slik fikk vi alle være hjemme sammen. Det ble ikke den permisjonstida jeg hadde sett for meg, men det ble fint likevel. Etter noen måneder gikk ting seg til og vi fikk rutiner på ting, slik at jeg kunne være hjemme med den lille. Jeg hadde ingen hjelp på denne tiden. Jeg søkte kommunen om BPA, som avslo det fordi barnet hadde en frisk far og jeg var derfor ikke ansett som omsorgsperson for barnet i deres øyne. I tillegg hadde jeg jobb, og det kunne hende jeg ikke fikk mer energi om jeg sluttet med det. Kort fortalt kunne jeg ikke få BPA før jeg gikk fra mannen og sa opp jobben. Til sammen brukte kommunen ett år på å behandle søknad og klage, og fylkesmannen brukte et nytt år på å behandle saken. Jeg fikk medhold, men da var barnet nesten to år og vi hadde bestemt oss for å flytte til en annen kommune.
Heldigvis var det bare starten som var veldig fysisk krevende. Etter hvert endret morsrollen seg. Den lille begynte å gå, og gikk (stort sett) dit jeg ba henne, lærte å kle på seg selv etc. Når vi var på tur, så satt hun på fanget mitt i rullestolen i en bæresele, før hun vokste ut av den. Barn tilpasser seg fort, og skjønner at mamma kan ikke løfte og bære. Når hun slo seg, så gikk hun til en stol slik at jeg kunne få henne på fanget. Jeg tror også hun har blitt veldig selvstendig og skjønner at det er ikke alt mamma kan gjøre for henne.
På slutten av 2020 fikk vi vårt andre barn. Denne gangen gikk den første tiden mye bedre. Vi slapp alle de utfordringene vi hadde første runde. Siden jeg har endret diagnose, fikk jeg prøve å føde vanlig. Dette gikk overraskende bra, og jeg kom meg mye fortere denne gangen. I tillegg har jeg fått innvilget BPA i den nye kommunen, noe som gjorde livet mye enklere. Nå fikk jeg gått de trillerundene jeg ønsket og hjelp til de tunge løftene. Det å ha faste assistenter som barna kjenner og er trygge på, er gull verdt. Jeg har ikke så mange timer i uka, men det hjelper likevel mye. Jeg har en del hjelpemidler. Senga fra hjelpemiddelsentralen med hev og senk som kan åpnes på sida er jeg veldig fornøyd med. I tillegg har jeg Doona, et bilsete med hjul, til innendørs forflytning. Det er lite, snur på en femøring, og i passe høyde til at jeg kan løfte babyen oppi når jeg sitter. Bæresele er med denne gangen også, det er veldig kjekt å ha med på tur,så har man hendene fri. Jeg har også en skuff i stua med underlag, bleier, våtservietter og søppelposer til kjapt bleieskift i sofaen.
Jeg kjenner jeg gleder meg mer til lillemor blir litt større, for akkurat nå skal hun klatre i alt, rive opp skap og skuffer og putte alt i munnen.Vi har barnesikret stua så godt det går, men hun en utrolig evne til å få tak på ting hun ikke skal. Det holder en på tå hev, som tar på når man ikke er særlig kjapp i bevegelsene og sliter med å bøye seg. Det har også vært en del sykdom etter barnehagestart, hvor mannen må jobbe og det ikke passer for assistentene å jobbe. Det er lange, tunge dager, i hvert fall når det er oppkast med i bildet. Jeg jobber bare 50% nå, for jeg klarer ikke å opprettholde energinivået med to små og full jobb. Målet er å få innvilget gradert ufør, så jeg håper at NAV er enig.
Jeg har vært heldig og ikke møtt på så mange negative reaksjoner på mitt valg om å få barn, men noe har det vært. Blant annet var jeg på svangerskapskontroll hos en vikar for fast jordmor som spurte: Hvem er det som skal ta seg av barna? Jeg fikk heldigvis byttet jordmor før den neste kontrollen. Det er også kinkig med barnehagen, som ikke er universelt utformet så jeg kommer ikke inn med rullestol, men den er ellers veldig fin. Vi har en løsning hvor jeg ringer når vi står utenfor, og personalet kommer til porten og henter den lille. Storesøster er allerede så stor at hun har begynt på skolen, og er en aktiv og sprek unge. Hun har flere fritidsaktiviteter i uka, og vi er såpass heldige at vi bytter på kjøring til og fra med foreldrene til andre barn i området som går på de samme aktivitetene.
Så sånn er situasjonen hos oss. Småbarnstida er intens, men den går fort over – på godt og vondt. Etter det blir det andre utfordringer, som for eksempel når frøkna spør; Mamma, kan du telle alle stjernene på himmelen for meg? eller “Hvor kommer babyer fra?”
Dette er en del av vår miniserie med innlegg om muskelsyke foreldre. Her får du et lite innblikk i deres hverdag og alt familielivet har å by på! Gikk du glipp av forrige blogginnlegg fra foreldreserien, så kan du lese det her!
Heisann! Mitt navn er Randi. Jeg sitter i elektrisk rullestol på grunn av en litt teit muskelsykdom. «Åååå nei, off, det virker slitsomt å leve slik» Neida, dere skal ikke synes synd i meg! Jeg ble født med muskelsykdommen. Selv om jeg var sterk til å begynne med og ble svakere over tid, er dette det eneste livet jeg kjenner til. Å miste muskelmasse over tid og bli mer og mer rullestolbruker kan være tungt fysisk og psykisk, men jeg ser på meg som sterk som takler det så bra, og med et smil til og med!
Men jeg er ikke bare et menneske med utfordringer knyttet til rullestol, jeg er også en ukjent person, en bekjent, en venn, en bestevenn.. Jeg er også en tidligere kollega, student, og frivillig arbeider. Jeg er også en en datter, en samboer, og en fremtidig kone (ja, jeg er forlovet!). Men sist og ikke minst, så er jeg en mor.
Tiden før graviditet
Jeg og mannen visste ganske tidlig i forholdet at vi ønsket barn, men på grunn av funn av endometriose så måtte jeg gjennomføre to operasjoner for å kunne bli gravid. Helsevesenet jeg møtte var varm, omtenksom, omsorgsfull, og veldig spent på mine vegne. Jeg ble ekstremt godt ivaretatt, og det virket som min faste gynekolog og kirurg var giret på å oppfylle drømmen vår! Ikke lenge etter operasjonen, mens jeg fortsatt var skeptisk på om jeg kunne bli gravid, så ble jeg det uten at vi planla det! Etter hvert fortalte vi det til de rundt oss, og vi møtte så mye glede og kjærlighet!
Under graviditeten
Svangerskapet mitt gikk over all forventning. Jeg hadde noen av de normale symptomene, men heldigvis ikke så mye av det! Mine cravings var Pink Lady epler og Vepsebol godteri, og lukten av antibac, ny bil og dusjsåpe. Jeg taklet ikke mat som inneholdt mye fett. Jeg kunne se på en potetgullpose og spy av det.. Jeg hadde alltid med meg en spypose i vesken, haha! Jeg utviklet også svangerskapsdiabetes, men holdt den i sjakk med diett og insulin. I løpet av graviditeten var helsevesenet også veldig imøtekommende. De hadde stor trua på at jeg kunne føde vaginalt, og det hadde jeg også. Men jeg var veldig åpen for at det kunne skje endringer på grunn av mine utfordringer, så jeg var fast bestemt på at jeg skulle ha et åpent sinn hele veien. Moren min forventet også at jeg skulle føde vaginalt, men jeg møtte på litt fordommer fra venner og bekjente. Jeg reagerte ofte på at folk ikke spurte meg om jeg skulle føde vaginalt eller med keisersnitt, men gikk heller direkte til spørsmålet «Når skal du ta keisersnitt?». «Keisersnitt? Hvem har sagt at jeg skal ta keisersnitt?» var svaret jeg ofte ga. Veldig gøy for meg og mannen å sitte der og se reaksjonene til folk når de innser at de har tenkt feil. Følte meg ganske høy på hatten da! God intern underholdning kan vi kalle det!
Mot slutten av graviditeten, da jeg fikk status «høygravid», ble ting plutselig mye tyngre! Magen var hard som en stein, og like tung som en også. Armene mine ble veldig svekket, og jeg kunne til tider trenge hjelp til å skjære opp middagen. Noen ganger ville jeg spørre om de også kunne mate meg, men stoltheten min var litt for stor! Jeg trengte mer assistanse og ansatte to personer som per i dag er veldig lojale til jobben sin her hos meg!
Jeg ble også innlagt ei uke før fødsel på grunn av høyt blodtrykk, men på grunn av pandemien og restriksjonene så fikk jeg ikke ha med meg assistent på sykehuset selv om jeg prøvde å argumentere meg til at jeg må ha noen som kjenner mine begrensninger. Sykehuset var også bare delvis tilrettelagt som igjen ga flere utfordringer. Det endte opp med at jeg falt/havnet på gulvet to ganger. Og plutselig ble jeg omringet av 7-8 helsearbeidere som sto og diskuterte over hverandre om hvordan de skulle få meg opp igjen fra gulvet. Den natten kom den kjekkeste helsearbeideren og beklagde på det dypeste, og sa at hele avdelingen skal prate med de som er over om at vi må ta et unntak når jeg kommer inn for å føde og i barseltiden.
Da vannet gikk
Planen var at jeg skulle settes i gang den 7. januar 2021 på grunn av svangerskapsdiabetes. Det er rutine at de med svangerskapsdiabetes settes i gang pluss/minus 2 uker før termindato.
Kvelden den 6. januar 2021 følte jeg at jeg hadde en forstoppelse. Jeg gikk på do og satt der litt. Mannen kom innom for å fikse håret sitt, for han skulle nemlig ut for å handle inn snacks til igangsettingen som var neste morgen, men mens jeg sitter der og prøver å presse ut forstoppelsen, så hører vi begge et «POP»! Vi ser på hverandre, og lurer på hva i alle dager det er. Det kom litt væske ut, men det var så lite at jeg ikke helt skjønte hva det var. Jeg trodde kanskje det var en av leddene til mini i magen som knakk, da jeg har hørt at det skjer. Bare i tilfelle så tok jeg på meg et bind og satt meg tilbake i lenestolen i stuen. I det jeg lente stolen bakover, fosset det ut vann! MYE vann! Lenestolen er laget av falsk skinn, så vannet rente ikke vekk heller, så der satt jeg i en stor sølepytt! Bindet jeg tok på var forgjeves for å si det mildt. Mannen sto der og klarte ikke helt å ta inn at NÅ skjer det! Manne pakket ferdig fødebagen mens jeg var i telefonen med fødeavdelingen. Riene mine startet bare et kvarter etter at vannet gikk, så jeg fikk komme inn med en gang så jeg kunne sleppe å forflytte meg mens jeg var i større smerter.
Fødsel
Jeg kom inn på sykehuset rundt klokken 20. Jeg hadde skrevet et fødebrev på forhand, så sykehuset visste det meste om min muskelsykdom og mine ønsker rundt fødsel. De hadde også på forhand vært i kommunikasjon med fastlege, nevrologisk poliklinikk og lungelegen. Fra da vannet gikk til Isak var ute av magen, tok det ca. 10 timer. Jeg hadde en rolig og behagelig fødsel, med dempet lys og stille rom. Åpningen og blodsukkeret ble sjekket hver time, men utenom det fikk jeg fred så jeg fikk sove mellom riene. I det jeg skulle starte og presse monterte de noe styr på fødesengen som jeg kunne hvile føttene mine på. Jordmoren tilkalte en ammehjelper som var ledig som kunne holde ene foten min mens mannen holdt den andre, og så startet vi pressingen som resulterte i en frisk og rask gutt!
Barseltiden og senere
Som sagt så var ikke sykehuset helt tilrettelagt, så jeg var veldig glad jeg fikk ha mannen der som både barnefar og assistent, det hadde ikke gått uten. Da vi kom hjem ble det naturligvis behov for mer assistanse. Mannen fikk overta permisjonen min, så har var hjemme i nesten ett år for å hjelpe meg og barn. Nå som mannen er tilbake i jobb, og Isak ikke har fått barnehageplass, trenger jeg enda mer assistanse. Han er i en veldig aktiv periode hvor han lærer seg å gå, i tillegg til å ha blitt ganske tung, og veldig «makk i rævva»! Jeg må med andre ord ha assistenter her fra tidlig morgen når Isak står opp, til sent ettermiddag når mannen kommer hjem. De hjelper meg med alt mulig, men den mest vanlige arbeidsoppgaven knyttet til mammarollen per i dag er løfting av Isak, støtte når han prøver å gå, og ved stell. Det er også som om fordommene til folk rundt oss har forsvunnet helt, nesten blitt omvendt! Folk vet jeg har assistenter tilgjengelig, så kanskje de tror at fordi vi er to voksne så er det mindre slitsomt?
Jeg blir sliten på lik linje med andre mødre. Det er jeg som er mamma, ikke assistenten. Mange tror at brukerstyrt personlig assistanse er et omsorgsyrke, men det er det altså ikke! Faktisk, så er det et serviceyrke. Selv om jeg trenger ett ekstra sett med armer og ben, så er det jeg som underholder han, lærer han, gir han mat, gir han hvile og mer. Det er jeg som handler inn dagligvarer, kjører bilen, vasker klær, bretter klær, tar oppvasken, lager mat og mye mer. Det er også jeg som planlegger arbeidstidene til assistentene, fikser papirarbeid, utlyser annonse, intervjuer og ansetter. Det er jeg som ringer inn når hjelpemidler ikke fungerer. Min assistent er med andre ord en forlenging av meg.
Selv om jeg har assistenter som stille opp, så betyr det ikke at det er uten problematikk. Der er en del psykiske utfordringer som kommer inn på banen når du selv som mor ikke kan bruke dine egne armer og ben for å ta vare på den lille skatten din. Jeg har hatt mine øyeblikk hvor virkelig har fått en knekk og hater både diagnosen min og assistentene og skulle ønske jeg var selvstendig med min egen kropp, men heldigvis har dette dempet seg drastisk.
Det å være mamma i rullestol
Mammalivet er virkelig noe for seg selv! Før kunne jeg sitte i timesvis og vente på at mannen skulle bli ferdig på jobb. Jeg var ikke noe glad i å være alene. I dag er jeg heldig om jeg får meg 10 minutter på toalettskålen i fred og ro! Huset har blitt fylt med latter, morro, skrik og endeløs kjærlighet. Hjemmet føles ut som et ordentlig hjem. Vi som bare hadde gråe vegger i huset har nå blitt fylt med barnebøker, fargerike leker og kreative lyder! Man skulle trudd at siden det er vårt eget barn så blir man drittlei, men nei! Han er like søt for hver dag som går, om ikke søtere! Så klart vi har perioder hvor vi er mer gretne, men det skyldes som regel lite søvn eller lite tid til seg selv. Er man flinke til å hjelpe hverandre i forholdet, så går det fint!
Det og være mamma i rullestol er også ganske gøy i seg selv. Folk generelt forventer ikke at jeg som er rullestolbruker har en sønn, så jeg synes det er dritgøy å bryte den stereotypen! Jeg husker den gangen for noen år siden da jeg og en kollega snakket med en mann hvor mannen var imponert over kollegaen min og arbeidet han hadde gjort. Da jeg kom inn i samtalen oghan fikk vite at jeg jobbet på samme plass, så sa han at jeg var heldig som hadde en så flink kollega som lærte meg opp. Lite visste han at jeg hadde jobbet der mye lengre enn kollegaen min, og at det var jeg som trente han og ikke omvendt. Uten å kommentere spesifikt det han sa, så sa jeg at ja, kollegaen min har vært kjempeflink i opplæringen sin, og gikk min vei. Åååååh ansiktsuttrykket, det er noe jeg fortsatt ler av! Slik er det i ny og ne når folk finner ut at jeg har en sønn, and I’m here for it! Jeg får underholdning, folk får kunnskap! Jeg har jo utfordringer jeg møter hver dag, så hvorfor ikke nyte det som nytes kan? Snakk om å nyte, nå skal jeg legge fra meg iPaden for å være med sønnen min! Han fyller nemlig 1 år i dag! Hipp hipp hurra!
Julen 2021 begynner å nærme seg slutten, å det er kun få dager igjen før vi kan skrive et nytt tall på blokken. Et nytt år med blanke ark og fargestifter, med forventninger fylt av håp om nye minner, spennende opplevelser og koselige møter med nære og kjære.
2021 har i år vært tydelig preget av pandemiens strenge restriksjoner og nedstenginger, som har gjort det vanskelig for foreningen og kunnet arrangere like mye treff og kurs, som vi hadde håpet. Men til tross for pandemien har vi hatt et veldig fint år. i August klarte vi å gjennomføre aktiv uke på Gurvika utenfor Larvik. Noen av styrets medlemmer fikk også deltatt på en liten minifeiring av 40 års jubileumet til FFM i oktober på Scandic Oslo Airport. Vi har også blitt en kløpper på digitale treff, som vi lover det skal bli enda flere av i 2022.
Nå som vi gjør oss klare for å legge 2021 og pandemiens andre år bak oss, og se fremover mot 2022, har vi veldig mye spennende på kalenderen som vi gleder oss til å jobbe med fremover. Det blir digitalt årsmøte, enda flere digitale quizkvelder med kule premier også håper vi at vi kan endelig kan treffes på fysiske kurs igjen.Vi gleder oss til et spennende år og håper du vil følge med på reisen videre sammen med oss.
Styret i FFMU ønsker medlemmer, samarbeidspartnere, venner og kjente et riktig godt nytt år. Vi er klare for 2022!!
Mitt navn er Dagny Sofie Dahl og jeg har fått æren av å gjesteblogge! Jeg skal dele noen kreative julegavetips og håper dere vil kopiere noen av dem. Jeg er en 26 år gammel kvinne fra ei øy utfor Nesna og her bor jeg sammen med hunden min og mine seks kaniner.
Endelig er det jul igjen. Egentlig liker jeg ikke jula på grunn av sinnsykt overforbruk både når det kommer til gaver i tillegg til alt annet. Derfor vil jeg vise dere enkle, billige og miljøvennlige hjemmelagde gavetips! Jeg har en muskelsykdom og trenger hjelp til det meste, så jeg bruker min BPA.
Gavekort
Den fineste gaven man både kan gi og få er tid! Det er veldig koselig å bestille billetter til ulike arrangementer man kan delta på sammen, men det er også mulig å gjøre dette gratis ved å gi bort egne tjenester som for eksempel lufting av hund, vasking, snømåkking, plenklipping, planting, luking av bed ol.
Det er så viktig for meg å hjelpe andre, så det står faktisk i stillingsbeskrivelsen for mine assistenter som en arbeidsoppgave. For selv om det ikke er jeg som utfører oppgaven, er det mitt initiativ og min tid som brukes og det oppleves som givende.
Eller aktiviteter dere kan gjøre sammen, for eksempel gå kveldstur å se solnedgangen, spakveld hjemme, se film, spise middag sammen ol.
Er også en del aktiviteter man kan gjøre med barn, for eksempel bowling med tomflasker, grille marshmallows og drikke kakao, knuse pepperkakehus ol. Husk at med barn bør aktiviteten skje snarest så ikke spenningen dør ut, barn er ganske utålmodige som regel 😉
For å gjøre ekstra stas på kortet kan man bestille skrapekort på www.skrapekort.no og eventuelt legge ved en passende gave.
Enannen fin gave er hjemmelagd godteri, blant annet brente mandler og pepperkakekuler som jeg skal vise dere.
Brente mandler
Ingredienser:
400 gram mandler
1/2 dl vann
150 gram sukker
1 ts vaniljesukker
1 ss smør
Spre mandlene utover en bakepapirkledd langpanne, og stek dem midt i ovnen ved 200 grader i ca. 7 minutter.
Ha vann, sukker og vaniljesukker i en stekepanne eller vid kjele, og gi la sukkerlaken koke i ca 3 minutter. Tilsett deretter de ristede mandlene og sett varmen på litt over middels. Det er nå viktig å røre hele tiden, til sukkeret krystalliseres og legger seg rundt mandlene. Etter hvert vil du igjen ha sukker i pannen din. Fortsett og røre, til sukkeret igjen smelter og legger seg rundt mandlene. Den viktigste ingrediensen er tålmodighet, for det vil ta en stund før sukkeret smelter og mandlene blir blanke og mørke. Går det tregt må du øke temperaturen noe, men pass på at du ikke faller for fristelsen å skru opp temperaturen for mye for da blir mandlene svidd.
Når sukkeret har smeltet tilsettes smøret, som skal bidra til at ikke alle mandlene klumper seg sammen og rør godt til smøret har smeltet, eventuelt tilsett smøret rett før alt sukkeret er smeltet. Resultatet er da at jeg får noen få sukkerkrystaller på mandlene. Personlig har ikke jeg tålmodighet til dette og tilsetter en skvett vann når sukkeret har stivna før jeg tilsetter smøret. Hell deretter mandlene over på det bakepapirkledde stekebrettet som du brukte når du stekte mandlene. Mandler som likevel har klumpet seg sammen kan du forsøke å skille med en gaffel eller lignende, men pass på så du ikke brenner deg. Vent til mandlene er helt avkjølt før du har dem i et glass eller en boks.
Pepperkakekuler
Ingredienser:
350 gram skåldede mandler
300 g myke dadler (uten stener)
1 dl lønnesirup
1,5 ts kanel
1,5 ts kardemomme
0,5 ts ingefær
0,5 ts nellik
Du må forberede mandlene dagen før de lages. Kok opp mandlene i en kasserolle med vann, sil av vannet og legg dem til avkjøling før du klemmer av dem skallet. Legg dem til tørk på et kjøkkenhåndkle over natta.
Start med å finhakk/kvern de skåldede mandlene i en food processor. Tilsett dadlene og krydder og kjør blandingen litt før du har i sirupen til du får en jevn masse. Skrap ned innholdet fra kantene av food processoren innimellom slik at du får med deg alt.
Trill kuler av deigen, pakk inn og legg i kjøleskapet.
Enda en enkel og praktisk gave er for eksempel vaffelmix der du blander i de tørre ingrediensene og legg ved en lapp med hvilke og mengde råvarer som må tilsettes. Man lage alt mulig, pannekakemix, kakemix, brødblanding, browniemix, muffinmix ol.
Vaffeloppskrift
200 gram hvetemel
200 gram bygg/speltmel
3 ss sukker
2 ss havregryn
0,5 ts vaniljesukker
0,5 ts kardemomme
Tilsett 4 egg, 5 dl melk, 1 ss smeltet smør og 1 ss rømme.
Snømannbæsj
For barna er det stas å få snømannbæsj! Det er bare ferdigkakao, minimarshmallows og candycane. Jeg kjøpte cellofanposer på søstrene grene og snudde bare emballasjen (gjenbruk ♻️) før jeg stiftet den på posen.
Lampe
Jeg fant en gammel lampe på bruktbutikk og gav den nytt liv med lillebrors gamle lekebiler.
Pandaen Penelope
En miljøvennlig, men ikke så billig gave til barn er en pandabamse av resirkulert plast
Med dette kortet jeg har lagd for å opplyse barna om hvordan naturen raseres på en måte så de bedre forstår og får et litt mer personlig forhold til det.
Tekopp pynt
Enda et tips er å lage koselige dekorasjoner som kan stå framme året rundt. Jeg kjøpte to sånne søte, gammeldagse tekopper og en gaffel på bruktbutikk. Bøyer gaffelen og limer fast med limpistol.
Surrer rundt blomster med metalltråd for å dekke gaffelen.
